Vi tas med til en fasjonabel britisk kostskole i 1930-årene. Under vingene til den ekstravagante læreren Miss G (Eva Green), opplæres et knippe av skolens priviligerte ungjenter i den estetiske idrettsgrenen stup. I sentrum for de idrettslystne jentene, er lagkapteinen Di (Juno Temple), som får sin posisjon truet idet en spansk aristokratdatter ankommer skolen. For de andre jentene blir hun et vakkert symbol på en levende verden utenfor skolen, men også en trussel mot de allerede skjøre båndene som binder jentene – og læreren – sammen.

I motsetning til farens storproduksjoner alá Robin Hood, er Jordan Scotts Cracks alt annet enn et episk eventyr. Som et yndig coming-of-age-drama klemmes historien inn i trange rammer av velkjente problemstillinger knyttet til oppvekstens iboende usikkerhet. Det er ingenting i Cracks vi ikke har sett før – uten at filmen føles overflødig av den grunn. Det som mangler av originalitet i manus, hentes inn i et gjennomført filmspråk – og ved rulleteksten fikk jeg bekreftet mine mistanker; fotoarbeidet er utført av Ridley Scott-kompanjong John Mathieson (Gladiator, Kingdom of Heaven m.fl.). Den visuelle slagkraften i Cracks føles nemlig merkelig storslagen, likevel uten å bli upassende satt inn i en intim historie om menneskers sårbarhet. Stemningen som males frem av bildene, veksler mellom det kjølige og drømmende – som en blanding av åpenbare inspirasjonskilder som Picnic at Hanging Rock og Heavenly Creatures.

Cracks står imidlertid på egne ben som et vakkert og lovende debutverk. Riktignok begrenses historien av et forutsigbart manus, og i den siste timen foregår ikke stemningsskiftene like sømløst. Fra en uskyldig og sensuell tone, inntrer etter hvert et taktskifte over i mørkere mystikk og fortapelse – en overgang som kan oppleves forstyrrende på feil måte. Cracks skinner også sterkest gjennom sin nærhet til karakterer og miljø, og blir mindre interessant når den implementerer et psykologisk thrilleremne. Her spiller den ellers fremragende Eva Green en sentral rolle, men er dessverre mindre overbevisende i filmens krevende, dog avgjørende parti. På motsatt hold, fremstår unge Juno Temple (Atonement) som et forlokkende funn i filmens mest fascinerende karakter, mye skapt av hennes selvstendige tilstedeværelse foran kamera.

Og bak kamera sitter altså Jordan Scott som et åpenbart talent. Hennes første langfilm er både vakker og ujevn – og fungerer forhåpentligvis som et pirrende forvarsel på noe enda større.

NB! Filmen er foreløpig ikke utgitt på det norske DVD-markedet, men kan for eksempel kjøpes på britisk Sone 2 fra play.com.