«Begrepet» er en spalte der vi enkelt forklarer opprinnelsen og betydningen av et begrep knyttet til filmens verden.

Fra engelsk «national cinema», og begrepet beskriver det vi i dag definerer som filmer med opphav i et bestemt land, eksempelvis «norsk film». Dette begrepet er stadig under lupen ved at filmvitenskapen forsøker å definere nøyaktig hva den nasjonale filmen er. Problemene er mange når man skal forsøke å komme med en generell definisjon av hva som utgjør den nasjonale filmen. Siden de fleste filmer likner på hverandre i form og innhold, er det dermed vanskelig å skille mellom eksempelvis norske, svenske og tyske filmer foruten det rent språklige. Men språket er heller ikke noe som kan brukes til noe fornuftig. Blant annet er Jeg er Dina en norsk film der språket i all hovedsak er engelsk, og den har til og med blant annet norske, svenske, danske og franske skuespillere.

Som regel ender en slik diskusjon opp i det rent økonomiske aspektet siden kulturer ofte kan være ganske like. Blant annet er det ekstremt små forskjeller mellom den danske, svenske og den norske kulturen så en definisjon av den nasjonale filmen kommer også til kort her. Den nasjonale filmen kan sies å være en reaksjon mot den anglo-amerikanske filmen som har dominans over hele verden. De fleste land har en politisk ordning som ønsker å fremme sine egne filmer basert på språk og kultur der de økonomiske rammene bak bestemmer hvilket land filmen tilhører. Norske filmer er nettopp et slikt forsøk på en proteksjonisme der den anglo-amerikanske filmen sees på som en trussel mot vår egen kultur og vårt eget språk. Men, igjen er dette ikke en generell betydning av «nasjonal film», for vi har jo samproduksjoner mellom land som nettopp Jeg er Dina.

Hvordan kan vi best definere den nasjonale filmen?