Roman Polanski er endelig kinoaktuell med den elegante thrilleren SKYGGEN, basert på en bok av britiske Robert Harris. Filmen er allerede mottatt til strålende omtale (også her på Montages!), og Roman Polanski ble i Berlin tildelt Sølvbjørnen for beste regi. En solid oppreisning for filmlegenden som stadig ser fortidens gufs fra privatlivet overskygge egen yrkeskarriere. Saken blusset som kjent opp igjen i fjor høst da Polanski ble arrestert i Zürich, med den avsluttende postproduksjonen satt i skyggen av et nytt mediesirkus. Fortiden hadde nok en gang innhentet Roman Polanski, men også igjen aktualisert Marina Zenovichs dokumentar fra 2008. Roman Polanski: Wanted and Desired tar oss med tilbake til noen skjebnesvangre dager i Polanskis liv på 70-tallet.

For en marsdag i 1977 tar Roman Polanski med en 13 år gammel jente til Jack Nicholsons hus i Los Angeles, som for anledningen står tomt. Det er avtalt at Polanski skal fotografere henne for den franske utgaven av Vogue, men etter noen glass champagne tar kvelden en annen vending. De har sex.

Resten er etter hvert kjent historie. Polanski tiltales på en rekke punkter, og tilstår den minst alvorlige av dem: han har hatt seksuell omgang med en mindreårig. Polanski dømmes til 90 dager i fengsel for psykiatrisk evaluering, men får samtidig lov til å fullføre et pågående filmprosjekt. Etter 42 dager slippes filmskaperen fri. Men på dette tidspunktet starter et nytt spill i rettssakens kulisser, med en provosert dommer som ønsker å se Polanski få en betydelig strengere fengselsstraff. Med det resultat at Roman Polanski kjøper enveisbillett ut av USA, for aldri siden å returnere.

Marina Zenovich har med tradisjonell dokumentarisk tilnærming trukket hovedlinjene, og tatt for seg viktige detaljer, i en kronologisk reise fra før til etter den famøse rettssaken. Her er levende og stillestående arkivbilder fra Polanskis filmer, privatliv og rettssak, iblandet nye intervjuer med sakens mest sentrale aktører. Riktgnok savnes kommentarer fra hovedpersonen selv, men antakelig tegner det også til filmens objektive fordel. Zenovich finner en fin balanse i bruken av intervjuobjekter, som også inkluderer offeret Samantha Geimer. Mest interessant er imidlertid de mange detaljene som fremheves av sakens to advokater; den sindige forsvarsadvokaten Douglas Dalton som forklarer hvordan this case will never leave me, og mormoneren Roger Gunson som påtalemyndighetens advokat. Av disse samtalene er det ikke Polanski, men snarere rettssakens dommer, som trer frem som bad guy i Zenovichs film. Advokatene avslører dommer Ritterbands manipulerende spill i kulissene for å få saken dit han selv ønsket, sterkt motivert av den abnorme medieoppmerksomheten han stortrivdes i.

Zenovich kommer heller ikke utenom historien om hvordan Polanskis gravide kone, Sharon Tate, ble brutalt myrdet av Charles Manson-sekten i 1969. Heldigvis brukes ikke tragedien som forklarende faktor for hva som senere skulle skje, men det tegnes et viktig bilde av hvordan det påvirket både kunstneren og især privatpersonen Roman Polanski. Særlig viktig blir det i forhold til å forstå hans skiftende forhold til den amerikanske pressen, og hvordan det blusset opp igjen etter hendelsen med Samantha Geimer. Sistnevnte forteller også direkte hvordan det var mediesirkuset, og ikke hva Polanski gjorde, som skulle traumatisere henne i flere år fremover.

Dokumentaren har vært gjenstand for en viss kritikk for et ensidig perspektiv, der Roman Polanski restaureres som et flott og uskyldig menneske, og der en grov siktelse bagatelliseres. Marina Zenovichs prosjekt har imidlertid ikke vært å reflektere over den kriminelle handlingen begått, men å belyse retts- og medieprosessen som fulgte i etterkant. I et moderne demokrati har alle rett på en rettferdig rettssak – men ble Roman Polanski i det hele tatt gitt denne muligheten?