Hun er den deilige klisjeen; overfladisk og usympatisk, men skremmende sexy cheerleader på amerikansk High School. Inntil hun skifter personlighet til en blodtørstig, demonbesatt drapsmaskin som plutselig skaper småbyens store avisoverskrifter.
Jennifer’s Body hadde begrenset amerikansk kinosuksess, og fikk aldri slippe til på norske kinolerret. Isteden slippes den nå på DVD-markedet, der den strengt tatt også hører hjemme. Fra manusforfatteren som skjenket oss Oscar-vinneren Juno, skriver Diablo Cody seg på nytt inn i det amerikanske tenåringsuniverset. Men valøren er likevel litt annerledes denne gang, hvor Jennifer’s Body utilslørt henvender seg til tenåringsgutter siklende etter Megan Fox‘ mye omtalte kropp som filmens hovedkarakter. Men også ungdom generelt som fremdeles tørster etter Twilight-aktig påfyll; en naiv og banal kjærlighetshistorie fortalt i et popkulturelt liksommørke, til lyden av konform amerikansk indierock.
Forfriskningen kommer i en vulgær blanding av skrekk og komedie – en sjangerblanding som alltid har vært problematisk å svelge for mange – og kanskje er det også de mest krevende sjangerne hver for seg. De siste årene har riktignok gitt oss vellykkede bidrag som Shaun of the Dead og Drag Me to Hell, som gledet både kritikere og ikke minst publikum. Sistnevnte regissert av Sam Raimi som jo mikset horror og komedie til et kultfenomen på 80-tallet med The Evil Dead-serien. Og kanskje var det nettopp med 80-tallets estetikk og filmspråk at denne subsjangeren traff tiden best.
Så hva får vi ut av 2009-produksjonen Jennifer’s Body? Først og fremst en overdose av dårlig smak, og et manus så sjokkerende slapt at man burde inndratt Codys Oscar-statuett for Juno. Den cheesy b-filmaktige stemningen kunne potensielt ha løftet dette opp til interessante høyder, men isteden lures vi inn i et univers som ikke lover hva det frister med. En trangt påkledd Megan Fox flørter riktignok intenst med kamera hele veien, men regissør Karyn Kusama (Girlfight og Æon Flux) feiger ut der filmen kunne fått kultstatus ved å kjøre løpet ut. Sex, nakenhet, vold og blod holdes tilbake, selv om filmspråket og stemningen gir oss disse forventningene. Diablo Cody er imidlertid mer opptatt av å putte snuskete og quirky ord i munn på tenåringene, kle de opp som billige sexobjekter og putte de i situasjoner som blander skrekk med komedie – uten at det blir verken skremmende eller morsomt. Aller verst er kanskje forsøket på å lage komedie. Her mangler Cody all den skarpe presisjonen hun tidvis demonstrerte i Juno-dialogen (som riktignok hadde bedre skuespillere til å levere replikkene) – men det blir uansett noe flaut og krampeaktig over forsøkene i Jennifer’s Body. Det til tross for at både Megan Fox og spesielt Amanda Seyfried, i den obligatoriske rollen som den mindre populære venninnen, kommer seg rimelig helskinnet gjennom filmens 104 minutter.
For helt krise er ikke dette. Det finnes en solid underholdningsverdi i enkeltscener – hovedsaklig når filmen dyrker sin cheesy identitet, som den dessverre løper fra. Dessuten noterer jeg hele universet og historien som et forfriskende feministisk innspill; skrevet og regissert av kvinner med jenter i fokus – og tenåringsgutter som ønsket publikum?