- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Dokumentarfilm som terapi

Av Sivert Almvik , 20. april 2010 i Artikler

Fra filmen «Gunnar Goes God»

Gunnar Hall Jensen [1] hevder i NRKs kunstprogram «Safari [2]» den 13.04 at han lager sine dokumentarfilmer som egenterapi, og han bruker mye tid på å se seg selv om og om igjen under produksjonen. Det virker på meg som om han ser på seg selv og forsøker å sette seg på nytt inn i sin egne tanker, og ved å se seg selv festet på film – udødeliggjort – fjerner han seg fra «jeget» og kan med kritiske øyne analysere seg selv. Ved hjelp av kamera får han muligheten til å leke psykiater med seg selv som pasient. Gunnar Hall Jensens dokumentar fra 2003 Gunnar Goes Comfortable [3] har akkurat dette mål for øyet, og det er ikke lenge til hans nye dokumentar Gunnar Goes God [4], som er mest sannsynlig i samme stil, kommer på norske kinoer. Hva kan dokumentarfilmen som terapi gi både filmskaperen og oss som tilskuere?

Prosessen Gunnar må gjennom for å bli «comfortable» står i hovedfokus i Gunnar Goes Comfortable, og den føyer seg inn i rekken av prosessfilm-tradisjonen særlig kinodokumentaren har trykket til sitt bryst. Det er selve prosessen som betyr noe, og alt annet er rett og slett staffasje eller en naturlig mise-en-scene kamera fanger opp og er bestemt av subjektets geografiske lokalisering og/eller situasjon. Ser man på Margareth Olin [5]s Ungdommens Råskap [6] ser man fort dette prinsippet i full aksjon. Skolesettingen betyr null og niks, det er prosessen ungdommen må gjennom for å ta del i «voksenlivet»: de følelsesmessige prosessene og modningen mot det som er et avsluttende kapittel i livets første del. Det interessante oppstår når dokumentarfilmen i seg selv blir en del av prosessen filmen omhandler. Et vekslende avhengighetsforhold oppstår mellom dokumentarfilmskaperen og selve filmen. Siden dokumentarfilmen, for subjektets del, er å regne som terapi, blir den terapautiske prosessen nettopp å lage en dokumentarfilm om seg selv det som dokumenteres. Og her blir filmene metafilmer i tillegg til å være selvrefleksive [7] og performative [8], og man skulle tro at dette i all hovedsak var interessant filmskaperen selv siden dette er noe som er ekstremt personlig for han eller henne. Hvordan blir dette terapautisk? Det er selvsagt svært vanskelig å si noe konkret, men man kan tenke seg at det å se seg selv i fortidige situasjoner gjør at man begynner å analysere seg selv med rasjonelle og kritiske holdninger. Mulig at det også vekkes minner om hva man faktisk følte i den og den situasjonen, hva man tenkte på den tiden og hvilke faktorer som kunne utløst det man har problemer med i dag, eller hadde problemer med en gang i tiden. Mulig det å se seg selv som et annet «jeg» gjennom et medium som ikke kan formidler følelser uten å ty til verktøy som musikk, klipping og andre konnotasjoner gjør at man kan forholde seg distansert og kritisk?

Tenk deg at du ser en liten filmsnutt av deg selv mens du sitter i en stol på hytta, eller på en veranda og ser ut i luften. Du husker hvordan du følte på den tiden, men du kan ikke fremkalle de nøyaktige samme følelsene og de tankene du hadde, men du kan tenke deg til hvorfor du hadde de følelsene på den tiden. I Gunnars tilfelle ser han de samme klippene om og om igjen, og siden man hele tiden utvikler seg som person, har man andre forutsetninger i nåtiden og kan derfor se ting fra andre perspektiver enn hva man kunne i fortiden. Filmskaperen, filmen og prosessen med å lage filmen havner i et komplekst, sirkulært forhold som i all hovedsak er av betydning for filmskaperen selv, men likevel har disse filmene en viss popularitet. Kanskje har den terapautiske effekten filmskaperen oppnår en viss påvirkning på andre? Det er ikke umulig at subjektets analyse av seg selv gjør at tilskueren også, til en viss grad, går kritisk i seg selv i møtet med filmen og på lengre sikt.

Her er kanskje nøkkelen til at TV-serier som «Ingen grenser [9]» på NRK er såpass populære; de gir oss innblikk i hvordan andre mennesker ser på seg selv med kritiske øyne og gjennomgår en prosess der de hele tiden setter spørsmålstegn ved hele sin personlighet. Hele vårt selvbilde og syn på oss selv får en dytt i en retning som kan resultere i at vi blir bedre og visere mennesker enn hva vi var før. De fleste av oss er klar over at våre handlinger, tanker og følelser har følger for vår personlighet og utvikling, og at dette er et sirkulært påvirkningsforhold. Derfor kan kunstuttrykk gi oss nødvendig tredjepartsinformasjon i den konstante terapien som bedrives fordi de gir oss et lite innblikk i hvordan andre mennesker fører denne prosessen.

Bøker, film, malerier og annen kunst er kanskje en viktig del av vår hverdag nettopp som en direkte følge av dette.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2010/04/dokumentarfilm-som-terapi/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Gunnar Hall Jensen: http://montages.no/filmfolk/gunnar-hall-jensen

[2] Safari: http://www1.nrk.no/nett-tv/prosjekt/285

[3] Gunnar Goes Comfortable: http://montages.no/film/gunnar-goes-comfortable/

[4] Gunnar Goes God: http://www.filmfondet.no/icm.aspx?PageId=2402

[5] Margareth Olin: http://www.imdb.com/name/nm0646444/

[6] Ungdommens Råskap: http://www.imdb.com/title/tt0439864/

[7] selvrefleksive: http://montages.no/2010/02/begrepet-refleksiv-modus/

[8] performative: http://montages.no/2010/03/begrepet-performativ-modus/

[9] Ingen grenser: http://www1.nrk.no/nett-tv/prosjekt/643

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.