Tilbake til barndommen med Ponyo!

Etter en rekke komplekse filmer som nok i størst grad har appellert til et sofistikert voksenpublikum (Det levende slottet, mesterverkene Prinsesse Mononoke og Chihiro og heksene), har Hayao Miyazaki laget sin første skikkelige barnefilm siden Kikis Budservice – en film jeg selv ikke setter spesielt høyt.

I den pustberøvende vakre Det levende slottet benyttet Miyazaki seg av en del dataanimasjon for å skape et uhyre detaljert uttrykk, og mesteren selv skal visstnok ikke ha vært helt fornøyd med resultatet. Dét er ikke en påstand jeg kan støtte ham i, men i en tidsalder der man nesten har glemt hvordan tradisjonell, håndtegnet animasjon ser ut, og man stadig stiller større krav til animasjonsfilmenes tekniske bravur, kan jeg forstå Miyazakis skepsis til å gå denne veien videre. Ponyo (som nettopp har blitt lansert på DVD) har et mer grovkornet uttrykk og påminner mye om Miyazakis eldre filmer. Dog har han gått ganske langt her; man ser tydelig at bakgrunnene er fargelagt av menneskehender, og streken kan til tider minne om barnetegninger.

Heldigvis kler disse visuelle grepene innholdet perfekt; den søte tolkningen av H.C. Andersens Den lille havfruen er trygt plantet i et naivt og barnlig univers som aldri krever det komplekse formspråket Miyazaki omsider har gjort til sitt varemerke. Der Chihiro og heksene og især Prinsesse Mononoke er direkte episke, er Ponyo en lavmælt film som i større grad omfavner små øyeblikk og hendelser. Og det er virkelig fremragende vakkert utført; det er en fryd å se på hvordan hver eneste scene har et innbyrdes liv; prologen, der Miyazaki skildrer livet i havet er bildefortelling på sitt beste. Filmene hans har riktignok alltid formidlet mest gjennom bildene, men Ponyo er spesielt ordknapp – den er nærmest fortalt med et barns språk.

Nå kan det virke som om jeg forsøker å frarøve Ponyo dybde, og det er ikke intensjonen. Tematisk sett kan filmen enkelt plasseres i sammenheng med Miyazakis overhengende kunstneriske prosjekt; den rommer mye kritikk mot menneskenes hensynsløshet overfor naturen og gjør dette på en såpass subtil måte at den aldri fremstår som en forfinet Blekkulf-episode.

Som en skildring av barndom er Ponyo tvers igjennom nydelig, og som voksen får man nesten en nostalgisk følelse av å være med lille Sosuke på hans oppdagelsesferder. Det som savnes er den forstyrrende mystikken og berusende stemningen fra Miyazakis aller beste filmer – det er opplagt ikke intensjonen denne gangen, og derfor ikke en kritikk mot selve filmen, men snarere en høyst personlig og nokså liten innvending. I forhold til hva filmen forsøker å være er den så godt som perfekt, og selv om Ponyo neppe er kraftfull nok til å bli en klassiker, føyer den seg stillfarent og pent inn i den så godt som ubrutte gullrekken til Japans største samtidige filmskaper.