Denne helgen var det kinopremiere i Norge på Park Chan-wooks mesterlige nye film Thirst. Filmen ble vist første gang på fjorårets Cannes-festival, hvor den fikk Prix du Jury. Bare en drøy måned før Cannes i fjor startet vi opp Montages, og i hele dette året har Thirst vært på vår radar. Ikke så overraskende, all den tid Park Chan-wook er en av vår tids mest toneangivende filmstemmer – se Siverts artikkel fra før helgen for en nærmere analyse. Nå som Thirst endelig er tilgjengelig på norske kinoer (etter å ha blitt utsatt flere ganger), benytter vi anledningen til å løfte frem noe av vårt stoff om Thirst. I april ’09 kikket vi på hva man kunne vente fra Thirst, i forkant av Cannes, tett fulgt av en rapport om responsen i Sør-Korea.
At Park har en høy stjerne hos staben i Montages kom klart frem av listen vår over 00-tallets 100 beste filmer, der to av hans filmer var representert, men også mottagelsen vår av Thirst har vært uvanlig unison. Våre to omtaler, skrevet av Trond og Kari henholdsvis fra filmfestivalen i Karlovy Vary (juli ’09) og på Film fra sør (oktober ’09), understreker dette. Og blant dusinvis av kvalitetsfilmer sett i Karlovy Vary ble filmen løftet frem på mange av stabens festivalfavorittlister. Trond skrev vår første omtale – her er noen utdrag:
Allerede etter få minutter ser vi hvordan Park Chan-wook som en estetisk orientert filmskaper setter opp scener som få eller ingen andre gjør, med den virkning at filmens stemning smyger inn i blodet vårt fra første dråpe. Det er eksplisitt vulgært, og blir bare «verre» med tiden. Samtidig har vi å gjøre med en bemerkelsesverdig smakfull film, der kontrastene skaper særegenheten med det visuelle – og gjør Thirst til en film av både bred og smal appell. Men mer enn noe annet er Thirst pur kunstfilm, forkledd i vampyrismens filmatiske mytologi. […]
Thirst er tvers gjennom kvalitetsvare, og forhåpentligvis får norske kinogjengere muligheten til å oppleve en av verdens ledende filmestetikere i full utfoldelse på det store lerretet. Slik filmen fortjener å bli sett, og slik publikum fortjener å få se den. I kjølvannet av fjorårets kanskje aller beste film, Låt den rätte komma in, og for så vidt tenåringsfenomenet Twilight (samt den populære tv-serien True Blood), er allerede vampyrfilmsjangeren revitalisert. Med Thirst kaster Park Chan-wook en ny kubbe på det brennende bålet, noe som bør gjøre veien til ordinær norsk kinodistribusjon enda kortere, hvis filmens udiskutable kvalitet ikke er grunn god nok.
Under festivaldagene i Karlovy Vary sprakk også gladnyheten om at filmen var sikret norsk distribusjon, gjennom Bergen-baserte Tour de Force, noe som også ledet til festivaldeltagelse både på BIFF og Film fra sør. På sistnevnte festival fikk Kari satt skribenttenna sine godt inn i Parks vampyrfabel, og det resulterte i enda en positiv omtale – men med et litt annet perspektiv:
[Thirst er] en til tider hysterisk morsom film med et spenningsfelt som strekker seg fra kjølig, estetisk kunstfilm til sprutende splatter. Især lyddesignen bidrar til saftig komikk. Det slurpes, slafses og smattes lenge før bitingen for alvor tar til. Kjærligheten og lidenskapen er intens, men herlig klønete. “Bite her, hump her and get it over with” var det som slo meg etter å ha sett den første Twilight-filmen. I Thirst hiver de seg over hverandre på et rått, men samtidig bluferdig vis, uten softfilter og meskende strykere. Sexscenene er på ingen måte hverken romantiske tablåer eller en måte å få opp temperaturen hos publikum. Her både dykkes det ned i mørk moral og tøyses med pinlige øyeblikk. Man føler seg nesten frastøtt samtidig som man ikke kan la være å le.
[…] Hvis knusing av kaffekopper kan synes en smule ekstremt på hjemmefronten, kan man bare forestille seg hvordan det går når dyriske instinkter og superkrefter er involvert. Chan-Wook sparer heller ikke på blodet. Går det ikke ned, kommer det gjerne opp, og filmens vampyrer er ikke heldige nok til å være utstyrt med praktiske huggtenner. Noe som fører til at de stilrene bildene blir nokså grisete etterhvert. Thirst er både frastøtende og skjønn på en og samme tid, og utvilsomt en vampyrfilm ulik noen annen.
Og jeg kan forøvrig bare si meg hjertens enig i både Trond og Kari sine refleksjoner rundt Thirst; med denne filmen har Park Chan-wook på mange måter klart å ta sin egen vitale filmkunst til enda et nivå. Han behersker en usedvanlig balanse mellom horror, romantikk og komedie og jeg opplevde aldri disse stemningskiftende som noe annet enn forsterkende for mitt emosjonelle engasjement i karakterene.
At Thirst er tilgjengelig på norske kinoer nå i mars (og forhåpentligvis utover våren) er en gylden anledning for publikum til å tillate seg selv å oppleve noe som blir stadig sjeldnere i en kinosal: Et originalt, forfriskende og ikke minst overraskende filmverk.