K10: Fra høyfjell til betong i Snøhulemannen

Sverre Nøkling har de siste 30 årene levd ute i villmarken og, som filmtittelen sier, bodd en god del i snøhuler. Det er lett å tenke at dette er en mann som utvilsomt har store problemer med andre mennesker, siden han har isolert seg på det som kan kalles det mest ekstreme stedet vi har i dette landet: høyfjellet. Her finner man stort sett alle andre dyr foruten menneskeapen – dog med spredte unntak under påske- og sommerferien. Men hos Nøkling finner vi hverken frykt, sinne eller hat mot andre mennesker, men et genuint ønske om å leve på den måten som føles best for ham selv.

Filmskaperen Fridtjof Kjæreng møtte Nøkling i fjellet for lenge siden og ville lage film om eremitten, som går under navnen Snøhulemannen. Han har fulgt ham gjennom 15 år og fanget inn flere interessante situasjoner som sier noe om vårt forhold til naturen, andre mennesker og ønsket om å passe inn blant andre. Tradisjonelt er naturen noe vi søker oss til når vi har tid. Ellers forsøker vi i stor grad å temme den, eller komme oss vekk fra den. Vi står opp, spiser frokost, drar på jobb og sperrer oss inne der opp til åtte timer, før vi igjen hiver oss i bilen for å komme hjem. Der venter gjerne middag, TV og søvn – før alt gjentar seg neste dag.

Naturen blir noe vi inntar etter samme mønster: når helga (endelig) kommer, drar man gjerne ut på en tur i naturstien eller setter seg ned i en park for å innta kaffe eller noe annet. Derfor reagerer vi såpass kraftig når vi hører om mennesker som bryter ut av den normative rutinen alle er så vant til. Mennesker som lever i og med naturen, ikke stimet sammen blant betong, asfalt og rekken av 7/11-butikker og kliss like industrikafeer. De har overlatt kontrollen til naturen, ikke omvendt.

Sverre Nøkling i en av sine snøhuler på fjellet.

Man merker fort på seg selv at man kanskje ikke var så tolerant som man trodde, og man tar seg selv gang på gang i å dømme de menneskene som velger å leve et helt annet liv – et liv vi velger å kalle «unormalt» eller «på siden av…». Vi ser likheten mellom det urbane livet og det livet Nøkling lever på fjellet. Selv om vi er omringet av folk er det nesten som om man skulle vært alene på fjellet der kontakt mellom mennesker både er vanskelig (avstandsmessig) og sporadisk. Man merker i tillegg at man, selv om man ikke innrømmer det, har et ønske om å faktisk passe inn i de normene samfunnet selv har satt, noe Nøkling snakker om når han hevder at flere av hans slekt og venner sier de ønsker å leve som han, men føler seg forpliktet til jobb, familie og samfunnet generelt.

Men, av og til blir disse refleksjonene for mye av det gode. Selv om filmen er godt gjennomført og uten en pekefingermoralisme dokumentarfilmer tradisjonelt forbindes med, får vi lite kontakt med Nøkling og grunnen til hans søken etter naturen og ensomheten. Vi aner et sårt mor/sønn-forhold, men ikke noe mer. Selv om det er en av styrkene til denne dokumentaren, blir det av og til en av dens svakheter: den lette tonen og det observative blir… for lett! Mer kjøtt på beinet rundt Nøkling, gjerne fortalt av ham selv, ville gitt oss det lille ekstra. Bildet av en person på trygd som bor i snøhuler i den norske fjellheimen, blir litt knapt. Særlig siden Snøhulemannen selv, ved flere anledninger, gjør et stort poeng av at han faktisk går på trygd.

Redigeringen og kinematografien er utsøkt og underbygger i stor grad filmskaperens ønske om å fortelle Nøklings historie. Vi ser, som forventet, store oversiktsbilder av den norske fjellheimen og vi ser hvor hard naturen kan være. Rett etter slike store oversiktsbilder, klippes det til like store oversiktsbilder av nabolag der den grå betongen preger landskapet. Drabantbyens nakne og kalde estetikk settes opp mot høyfjellets minimale fargepalett bestående av nesten samme toneskala: grått og hvitt, men med spredte innslag av slappe farger. Det blir med en gang klart at filmskaperen ikke ønsker å gi oss utfordrende estetiske øyeblikk, men søker heller etter å fortelle, rent observerende, hvordan Snøhulemannen bor og hvordan han har karret seg fast blant snø, mose og stein.