^[1]

Rekk opp hendene de av dere som virkelig hadde tro en ny kinofilm og en påfølgende tv-serie om Johan Falk ^[2]! Selv synes jeg regissør Anders Nilsson ^[3]s Noll Tolerans ^[4] og Livvaktene ^[4] er to av de beste actionthrillerne som er laget i Skandinavia, og jeg syntes hans betent politiske og urovekkende thrillerdrama Når mørket faller ^[5] var en av de beste filmene som utkom i 2007. Jeg har ikke ord for hvor oversett jeg synes den filmen ble her til lands, på tross av Guldbagge-nominasjoner i flere av de tyngste kategoriene. Hvorfor hadde jeg likevel så lave forventninger til en ny runde med Johan Falk? Jo, fordi jeg antok filmene ville falle i samme felle som den siste Beck-syklusen; man tar utgangspunkt i noe publikum har elsket og forsøker gjenta en suksessformel til det krampeaktige og unødvendige. Og siste film i Johan Falk-trilogien, Den tredje bølgen ^[6], ble for meg aldri mer enn et altfor ambisiøst forsøk på å heve en enkel formel til å bli noe storslått. Resultatet var farlig nærme en klassisk europudding, på tross av dens innlysende kvaliteter som sjangerfilm.

Derfor var det med et lettelsens sukk at jeg syntes Johan Falk: Gruppen for spesialinnsatser ^[2] (som ble lansert på kino i Sverige, men ble dårlig besøkt) var et medrivende startskudd for fem påfølgende tv-filmer. Riktignok hadde den opplagt lavere budsjett enn de foregående filmene, men skildringen av et faktisk politimiljø og sjokkerende brutal undergrunnskriminalitet fengslet meg nesten hele veien. En i utgangspunktet sterk skuespiller som Jakob Eklund ^[7] får riktignok lite utfordring i en forlengst datert hovedkarakter, men Joel Kinnaman ^[8] overrasket med en nyansert og engasjerende bikarakter, som infiltratøren Frank Wagner. Likevel var skepsisen like stor når jeg skulle se den første tv-filmen, Våpenbrødre ^[9]. Rasjonelt nok mistenkte jeg at mesteparten av ressursene var lagt ned i GSI og at de påfølgende tv-produksjonene ville komme i skyggen. Og hadde oppfølgerne sviktet ville GSI neppe vært noe særlig å snakke om. Men når den makter å fungere som en eksposisjon til en tv-serie som engasjerer på et helt annet nivå enn brorparten av svenske «polisfilmer», må jeg rett og slett bøye meg i støvet og smile bredt over gjensynsgleden med Anders Nilssons hardkokte univers. Her skildres narkotikakriminaliteten på en usminket og til tider ubehagelig rå måte, og spesialenhetens metoder for å fange faenskapet blir oppslukende i sin realisme (Nilsson har da også etterstrebet at filmene skal være så autentiske som mulig).

^[10]

Tredjefilmen, National Target ^[11], er et høydepunkt. I et høy tempo, mye takket være sylkvass klipp og et effektivt soundtrack fra huskomponist Bengt Nilsson ^[12], makter den omtrent nitti minutter lange filmen å knyte sammen linjene fra de to foregående filmene og intensivere karakterrelasjonene. Forfølgelsesscenene er utført med stor sjangerfinesse og klimakset må virkelig være noe av det mest intense vi har sett i svensk actionfilm siden Bo Widerberg ^[13]s Mannen på taket ^[14]. Omtrent like god er neste film, Leo Gaut ^[15], som gjenforener oss med Peter Andersson ^[16]s (nå vel mest kjent for rollen som Nils Bjurman i Millennium-trilogien) usmakelige skurk fra Noll Tolerans. Nå har han vært to år ute i friluft, etter åtte år bak murene, og forsøker å leve et vanlig liv som restauranteier sammen med kona. Dog får han en heftig utfordring når restaurantmafiaen begynner å true ham og familien på livet.

Operasjon Nattergal ^[17] tar for seg den etterhvert noe forslitte trafficking-problematikken, men mestrer å overføre det alvorstyngede temaet til å bli et potent utgangspunkt for enkel, men definitivt adrenalinpumpende spenning. Og, det skal sies; tingene tas på alvor. Nilsson har helt klart overført sitt politiske engasjement til sine medarbeidere (her regissør Daniel Lind Lagerlöf ^[18] og manusforfatter Stefan Karlsson ^[19]), og den skandinaviske velferden og hverdagshyggen settes helt klart i et problematisk lys. Avslutningen, De fredløse ^[20], klarer på imponerende vis å sy sammen linjene fra de foregående filmene og fokuserer på GSIs skyggesider; hvordan kan man forsvare de radikale metodene gruppen anvender for å bekjempe kriminaliteten? Uten at det distraherer hovedplotet, sys bihistoriene også inn på en tilfredsstillende måte, og relasjonsdramaene får sin forløsning uten å bevege seg over i det idealistiske og utroverdige. Her lappes ingenting sammen for syns skyld; alle vendingene føles helt motiverte og måteholdne.

^[21]
Det beste med denne Johan Falk-serien er nettopp hvordan Nilsson og hans team har maktet å balansere karakterrelasjonene med kriminalsakene; på ypperlig vis gjør vårt forhold til hovedkarakterene og deres familier det desto mer engasjerende når vi ser dem utføre sitt yrke. Et dramaturgisk grep som fungerer svært godt er at GSI, i mangel på ordinær politimyndighet, alltid må ta kjeltringene på fersken; vi er med på spaningen og får den samme tilfredsstillende følelsen som dem når det endelig dukker opp en situasjon hvor vi kan «gripe inn».

Johan Falk overrasker altså stort med et comeback som ikke bare overgår de spede forventningene med bravur, men som faktisk fortjener å bli omtalt som et av de siste årenes absolutt beste bidrag til subsjangeren «polisdeckare». Nå krysser jeg fingrene for at vi får en serie til!