Danske Nicolas Winding Refn ble et internasjonalt navn gjennom den mørbankende og svært effektive skildringen av Københavns undergrunnsmiljøer han presterte med Pusher-trilogien. I fjor ankom hans andre engelskspråklige film, Bronson, som gjorde det godt både hos publikum og mange kritikere. Selv fant jeg filmen hjernedød og slitsom, men møtte Valhalla Rising med nøytrale forventninger. Ingen har vel til dags dato maktet å lage en tilfredsstillende vikingfilm – en oppfatning Refn har gitt uttrykk for at han deler. Av den grunn håpet jeg på en revisjonistisk vikingfilm – kanskje til og med et skikkelig karakterdrama? Med Mads Mikkelsen i hovedrollen bør det være rom for å skape en karismatisk råtass av en hovedkarakter.

Alle forhåpninger ble imidlertid raskt annulert. Det begynner lovende; fotoarbeidet i første akt skyller regnvått over lerretet, og et ekspressivt lyddesign får frem følelsen av bløt leire, blodsmak i munnen og svette armhuler. Men idet vi presenteres for andre akt (med tilhørende cheesy mellomtitler) fikk jeg allerede en fornemmelse av at dette potensielt kunne bli en evigvarende febertåke uten retningssans. Det er tydelig at Refn forsøker å vekke assosiasjoner til både Werner Herzog (især hans mesterverk, Agguire, der Zorn Gottes), Akira Kurosawa og forfatter Joseph Conrad (Heart of Darkness), men det blir bare tamt å se poetiske pretensjoner i hemningsløs utfoldelse når det helt tydelig fremkommer at bakmannen overhodet ikke egner seg til å lage denne typen film. Refns visjoner føles kjøpt på nærbutikken; på et merkelig vis har de særpreg, men mest av alt fortoner de seg som livstrette, nesten smakløse kopier av sine altfor opplagte forbilder.

Det mest irriterende med Valhalla Rising er likvel ikke de uutholdelige pretensjonene i Refns filmspråk. Nei, filmens akkileshel er at det ikke finnes noe som en gang ligner på en fortelling, med en hovedkarakter som ikke sier et kløyva ord i løpet av hele filmens spilletid. Dette kunne ha fungert, men grepet faller i stedet fullstendig igjennom når Mikkelsens figur mangler ethvert tilløp til karakterutvikling. Mystikken virker bare påklistret. Resultatet skyldes regissørens manglende balanse mellom ambisjoner og talent. Når enkelte av scenene – både som følge av flaue replikker, håpløst spill og tidvis elendig iscenesettelse – fremstår som lattervekkende fjernsynsteater, men utgir seg for å være Shakespeare, formelig rykker det i meg av filmsorg.

Og så er det den helvetes volden. Det skal veldig mye til for at jeg reagerer med avsky, men buksprettingene og hjernesmadringen i Valhalla Rising gjorde at jeg nesten fikk lyst til å forlate salen. Med en rettferdiggjørende kontekst kunne disse scenene bidratt til å forsterke et overhengende ubehag, men når forholdet til karakterene er så pragmatisk som her, fortoner disse øksehuggene seg mest som en spekulativ sjokkretorikk.

Med Bronson og Valhalla Rising har Nicolas Winding Refn enkelt og greit skrevet seg ut av undertegnedes radar. Dette er noe så sjeldent som et reinspikka makkverk, blottet for selvironi, med intellektuelle pretensjoner som føles helt på bærtur. Nei, takke meg til Mel Gibsons vikingfilm-prosjekt. Det har jeg trua på.