Tårevått, dramatisk, storslagent og actionspekket Hong Kong-film der selvoppofrelse, lojalitet og revolusjon blandes med spesialiserte slåsskjemper av det filosofiske slaget; du vet, de som står og venter på fienden uten å trekke en mine, har en dyp respekt for fienden og har ingenting å tape fordi de har opplevd «one true love» – som selvfølgelig gikk skeis. Det hele ender i en orgie av tårer, følelser og – ikke minst – død. Asiatisk film er mer Hollywood enn Hollywood.

Vi får servert en kompleks historie med mange karakterer som vi får god tid til å bli kjent med. Forskjellige skjebner og sidehistorier nøstes sammen under hovedhandlingen: en farlig revolusjonær, Sun, ankommer Hong Kong om et par dager og alle må gjøre det de kan for å beskytte han mot snikmordere sendt ut av den herskende klasse i Kina. Filmens oppbygging er klassisk og vi får ta del i alle karakterenes gleder, sorger og kjærlighetshistorier i tur og orden før det store uunngåelige klimakset filmen lover oss. Kinematografien veksler mellom lange og store tagninger i de rolige delene til å gå svært tett på i kampscenen i tillegg til at klippefrekvensen økes til det ekstreme. Filmen er rett og slett godt laget med fargerike oversiktsbilder og gode kostymer, men det blir litt av det mye etter hvert.

For våre tårekanaler skal melkes tørre; vakre kvinner mister sine menn, barn mister sine foreldre, foreldre mister sine barn og alle må gjøre vanskelige valg i ønsket om å støtte en større sak. Men, vi opplever at de ikke har noe valg og dermed forsvinner litt av det menneskelige dramaet bak handlingen. Med en gang filmer kommer i gang, vet vi hvordan det hele vil ende og man sitter til slutt bakoverlent i en slags transe mens man venter på neste kampscene – som man også dessverre vet hvordan vil ende.

Dyr produksjon og mange og kompleks karakterer til tross, Bodyguards and Assassins ^[1] er en litt kjedelig og lang onani av klisjeer som av og til avbrytes av morsomme og teknisk vanskelige kampscener.