Hjelpesløs Alice i nitrist Eventyrland

Selv ikke Planet of the Apes ga meg følelsen jeg sitter med nå, noen timer etter at rulleteksten signaliserte at jeg endelig kunne forlate kinosalen. Tim Burtons Alice i Eventyrland mislykkes ikke bare i å leve opp til forventingene, den greier sågar å tilføre en livslang fandyrkelse en skikkelig vemmelig bismak.

Det starter illevarslende med et anslag som mangler den ekspressivitet samtlige slike har hatt i tidligere Burton-filmer. Fra flyvningen over Suburbia med Edwards kråkeslott i horisonten til Ichabod Cranes maleriske ferd gjennom skogene til Sleepy Hollow, er det ingen som har kunnet måle seg med Burtons evne til å sette den visuelle rammen for en fortelling. Fraværende er også hans trofaste kompanjong Danny Elfmans øyeblikkelige magi i tonesettingen av det hele, og resultatet er følelsen av at noe er galt helt fra første øyeblikk.

Kombinasjonen Burton, Disney og Lewis Carrolls opphavsmateriale var en av disse opplagthetene som Hollywood baserer sin suksess på, men innbakt i konstellasjonen lå også kimen til skepsisen mange har hatt til prosjektet. Ville det konservative Disney-konsernet la Burton ta Carrolls fabelaktige virvar av en historie til lerretet uten å radikalt konvensjonalisere det hele? Var egentlig den strengt tatt som oftest ganske middels historiefortelleren Burton virkelig rette person til å få noe vettugt ut av litteraturhistoriens mest elskede romansider? Et par år senere er Filurkatten ute av sekken, og svaret på spørsmålene er et rungende nei.

Først til det første – Disney-konsernets manus, for dette er unektelig et produkt av rottefabrikken; Linda Woolvertons kreditering som manusforfatter er like tynn som produktet hun har sitt navn på. Basert delvis på Alice’s Adventures in Wonderland og Through the Looking-Glass, er det blitt en irriterende forflatet og ikke rent lite fordummende historie der spesielt sisteakten er en ren latterliggjøring av publikums forhold til opphavsmaterialet. Det spiller allikevel liten rolle, siden man på det tidspunktet forlengst uansett har mistet interessen etter en fullstendig umusikalsk og sjarmløs reise gjennom Eventyrland strippet for eventyr. Det er allikevel nesten fascinerende hvor blodfattig det hele er fortalt, bokstavelig talt. I Disney-regi er sammensmeltingen av Queen of Hearts/Red Queen blitt lite mer enn en skygge av kultfiguren Carrolls skapte. Derfor er det kanskje ikke bare Helena Bonham-Carters feil at hun er så dårlig, manuset evner nemlig ikke å gi henne én eneste virkelig karakterscene. Kanskje bortsett fra øyeblikket der hun bruker en gris som fotskammel, men den varer tross alt bare 2 sekunder. Det  rett og slett imponerende hvor kjip hun er, spesielt med tanke på hvilken genial karakter hun i bokform faktisk er. Verre er det allikevel hvordan adaptasjonen fullstendig mislykkes i overføringen av den bisarre verbale humoren, de språklige finessene og ordlekene Carrolls verk er så berømt for. Borte er også metaforene, satiren, brodden, med unntak av teselskapet som på sett og vis makter å beholde konturene av det som gjorde dette til en så ikonisk sekvens. Det er allikevel selvsagt ikke nok, og i sum er overføringen til lerretet en av de mer brutale overgrepene Hollywood sålangt har gjort på britisk nasjonalitteratur.

Så til Burton, kjære Tim Burton. Aldri har du levert et kjipere stykke film, og det er dessverre vel så mye din feil som rottekongene som engasjerte deg i jobben. Hvor ble det av magien og underfundighetene som har gjort meg til dyrker av nesten alle dine tidligere filmer?

De visuelle disiplinene er vanligvis bunnsolide i Burton-regi. Ja, selv mindre vellykkede filmer som Planet of the Apes og Mars Attacks byr på et rikholdig nok visuelt koldtbord til å holde interessen oppe. Hvordan kan det da ha seg at Eventyrland har blitt en så nitrist affære? Med unntak av produksjonsdesigner Robert Stromberg, er jo staben nesten identisk med de siste Burton-filmene. Har 3D-formatet skylden? Nei, det kan vanskelig sees slik, faktisk er det snarere et av filmens få fortrinn, selv om man raskt blir drit lei av å få ting slengt i trynet. Nei, isteden er det mangelen på det jeg vil kalle en burtonesk tekstur bildene mangler. Teksturen som gjorde kostymene i Sleepy Hollow til de kanskje beste i et periodedrama noensinne, som greide å gjøre selv plastikkulissene i Charlie og Sjokoladefabrikken til drømmelandskaper og som manet frem Gotham City til et sydende helvete av ekspresjonistisk arkitektur er totalt fraværende. Colleen Atwoods unektelig både kreative og tidvis briljante kostymer kommer aldri til sin rett, ei heller det vanligvis så interessante fotoarbeidet til Dariusz Wolski. Årsaken ligger i Burtons billedregi, og valget om å la alle disse grunnelementene settes opp mot en altfor stor mengde dataanimerte tablåer, med tilhørende generiske kamerakjøringer. Der regissøren i Sleepy Hollow fikk sine assistenter til å håndmale himmelen i taket på studioet, har han her overlatt til datamaskinene å utfylle universet. Det gjør at vi aldri får kontakt med detaljene som vanligvis gir Burtons filmer så visuelt raffinement.

Det er allikevel med skuespillerne Burton denne gangen feiler så til de grader, og verst er det i arbeidet med selve Alice. En ting er at castingen av Mia Wasikowska er så feil som det kan få blitt – her er et totalt fravær av både sjarm og innlevelse, tydeligst i scener der hun ikke har dialog, men blir stående med reaksjonsmønster à la ihjelkokt fisk. Utseendemessig er hun akkurat like kjedelig, selv om Burton & co forsøker å gi henne noe karakter ved å male dype, blå ringer rundt øynene hennes. Bonham-Carter på sin side prøver tidvis, men som publikummer blir tolkningen bare en monoton repetisjon av roller vi har sett henne gjøre de siste fem årene. Det samme hadde jeg ventet å skulle tenke om Johnny Depp, men overraskende nok er det hans scener som tilfører filmen noe severdig. Riktignok ser vi bare konturene, for heller ikke med hans karakter byr manuset på spesielt mye spillerom. Allikevel er det en beherskelse i Depps etterhvert så velkjente maniske skuespill jeg ikke har sett siden hans glansdager, og som gjør at Mad Hatter blir filmens eneste virkelig nyanserte karakter. Depp gjør også sitt beste for å gi karakteren en personlighet utover galskapen, inkludert en merkelig sårhet manuset i seg selv ikke åpner for. Anne Hathaway skulle aldri vært med i denne filmen, akkurat som karakteren hun spiller. Det må sies å være en tydelig fallitterklæring når filmens kanskje eneste virkelig gode karakter er teselskapets March Hare Han er rett og slett gnistrende god, men med tanke på det filmatiske potensialet som ligger i Carrolls arsenal av gode karakterer, gjør det filmen bare enda tristere.

Det som skulle bli Burtons mest lekne og bisarre film, er blitt hans mest generiske og uengasjerende. Stereotyp casting, en forflatet adaptasjon og fravær av både nerve og energi gjør dette til 2010s sålangt største skuffelse. For en svoren fan er det vanskelig å ikke oppsummere det som noe annet enn en gedigen nedtur. Forhåpentligvis er det fort glemt.