Lenge før premieren var En helt vanlig dag på jobben kjent som «Se og Hør-filmen». Det handler om en dokufiksjon basert på tidligere Se og Hør-journalist Håvard Melnæs selvbiografiske beretning fra 2007, kjent for å ha avslørt inntil da ukjente sider ved arbeidsmetodene til bladet. Jeg er sikkert ikke den eneste som ser filmen med helt andre spørsmål i bakhodet enn hvorvidt den er god. Ryktene har svirret om filmskapernes agenda, i utallige intervjuer har både regissør Terje Rangnes, manusforfatter Erlend Loe og Håvard Melnæs selv snakket om forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Ikke minst gjelder dette filmens mest kontroversielle karakter, Sven O. Høiby, kronprinsesse Mette-Marits avdøde far.
En helt vanlig dag på jobben har tidligere vært anmeldt på Montages, så tema her vil bare være filmens essayistiske sider. Blir Sven O. Høiby restituert i offentligheten? Var han et offer eller en bevisst spiller i mediesirkuset? Hva med Håvard Melnæs – var han en idealist som ble korrumpet av et sladreblad? Og sist men ikke minst: Er filmen et ballespark til Se og Hør?
Blir Sven O. Høiby restituert?
Kronprinsesse Mette-Marit har gitt uttrykk for at hun gruer seg til filmen. Filmskaperne har derimot hevdet at Sven O. Høiby kommer godt ut av dette, ja, at filmen beint fram gir ham en oppreisning i offentligheten. Stemmer dette? Nei, dessverre. Selv ikke Ingar Helge Gimles glitrende spill kan redde framstillingen av denne mannen.
En velvillig tolkning ville være at hele bildet kommer fram, i betydningen hele syklusen fra start til slutt. Nyanseringen virker bra i begynnelsen av såkalte vennskapet med Se og Hør-journalisten, med overlevering av familiebilder og «lag en fin artikkel om dattera mi». Men ganske raskt tar det av, når vi ser Høiby gå med på det ene og andre for å holde kontakten med bladet, fra å smugle inn kamera på Slottet under bryllupsmiddagen (noe som ikke lyktes), til et såvidt avverget forsøk på å troppe opp ravende full på Rikshospitalet da tronarvingen ble født (her ble han hindret av en spontan allianse mellom sin sønn piloten og en Melnæs med brått oppstått moralsk samvittighet). Slutten er like klovneaktig tragikomisk som vi husker den, komplett med Cowboy-Laila, Sputnik og et bryllup med en stripperske i Holland. Karakterutviklingen kommer altså fram, uten å gi Høiby et verdigere ettermæle.
Klovn eller manipulator?
Det nesten spørsmålet blir dermed moralsk. Var Sven O. Høiby selv en bevisst spiller i mediasirkuset, slik noen journalister har påstått? I hvor stor grad ble han utnyttet av Se og Hør, og burde han vært beskyttet mot seg selv?
I filmen ser vi ham gradvis bli mer avhengig av pengene fra sladrebladet. Melnæs foreslår på et tidspunkt at de skal bryte kontakten for å bedre forholdet mellom Høiby og datteren hans. Høiby avviser dette, for hvordan skal han greie seg økonomisk? Det stemmer at han gjør sine egne valg, og bruker mulighetene som byr seg. Valgene hans er bevisste, men bare i den grad en alkoholiker gjør et bevisst valg om å drikke, eller en narkoman fritt velger å sette siste sprøyte. En mann som drikker, spiller på hester, er marginalisert i forhold til samfunnets gode selskap og sin egen familie – går det an å se ham som en «spiller»? Er han en likeverdig sparringpartner for medieansatte på fast lønn i en hjerteløst kommersiell bransje? Burde han dermed ha blitt nektet taletid og beskyttet mot seg selv? At filmen lar være å ta klart standpunkt i disse spørsmålene, men nøyer seg med å belyse den i dialoger, er god bruk av fiksjonens virkemidler. Det er sikkert også et bevisst valg fra manusforfatter Erlend Loe.
Håvard Melnæs – en korrumpert idealist?
I starten av filmen dukker Håvard Melnæs opp som seg selv, en metakarakter med meninger om hvordan filmen skal lages. Det er et morsomt grep, ikke minst fordi det lar oss sammenlikne fiksjonens og virkelighetens Melnæs. Jan Gunnar Røise spiller Melnæs med en vittig og keitete veikhet som er vanskelig å gjenkjenne hos den virkelige mannen. Derimot stemmer det godt overens med tidligere mannsfigurer hos Erlend Loe. Den virkelige Melnæs virker mer som en litt enkel og harry gladgutt av en opportunist, kanskje noe sliten av festing, men heller ikke mer. Skruplene hans blir krokodilletårer, sammenbruddet aldri helt troverdig. Det har nok heller ikke Erlend Loe synes, med tanke på hvor konsekvent ironisk det behandles. Vi ser aldri noe verre enn pusting i plastposer, hangovertryne og slapstickbesvimelser.
I metasekvensen sier den virkelige Melnæs: «Ja, nå har jeg solgt manuset, og de kommer sikkert til å lage en overtydelig film om en idealist som mister uskylden og blir kynisk, og litt sånn var det jo også. Men jeg hadde jævlig mye moro.» Etter å ha sett filmen virker utsagnet trippelironisk, for ikke bare ironiserer Melnæs over filmbransjen og sin egen sladderbransje, han framstår selv som en parodi på en idealist, fordi karakteren hans aldri virker dyp eller reflektert, bare korttenkt og lett å dytte rundt.
Et ballespark til Se og Hør?
Allerede under fortekstene blir jeg skeptisk til at filmen skulle inneholde sviende Se og Hør-kritikk. Eller vent, jeg blir skeptisk allerede i døra. Der står folk fra bladet og deler ut sjampis – riktignok under sitt pseudonym Folk Flest. Men noe ekte pseudonym er det ikke, så lenge dette er den første teksten på lerretet: «Vi har forsøkt å gjøre virkeligheten så ugjenkjennelig som mulig. Derfor kaller vi Se og Hør for Folk Flest.» Er filmskaperne ekstremt modige, eller bladutgiverne ekstremt sporty? Snart går det opp for meg at risken ikke er stor. Det er ikke rart at filmen ønskes velkommen, at bladet deler ut sjampis på pressvisningen, eller at de svakt anonymiserte navnene ifølge ryktene allerede er tatt i bruk internt i redaksjonen: Skillestad kalles nå Brillestad, Madsen er blitt Watson.
Hvorfor rammer ikke filmens kritikk? Fordi manus i bunn og grunn spiller på lag med bladet. Vi ser at noen av kjendisene blir sinte, men ikke hvorfor. De negative oppslagene ser vi aldri konkret, bare reaksjonen på dem. Derimot ser vi plenty oppslag av den godlynte typen. Gladnyheter og feelgood, kjendisen i boblebadet med sjampanje og sigar, kjendisen på Syden-ferie med kona, den glade dvergen med en hund som er mer storvokst enn ham. Ja, det er grotesk, burlesk og lattervekkende, men aldri ondskapsfullt eller nedrig. Det meste er uttrykk for en slags folkelig glamour, vanlige folks ønske om smaken på det søte liv. Iblant blir bladet i seg selv en garantist for lykke. Uansett tema får vi en følelse av feelgood. Skal vi ta trusler om selvmord alvorlig når det utbasuneres i landet største glossy magasin? Nei, vi tar det som en gimmick, og regner med at terapien hjalp, selve det å «snakke ut».
Når vi attpåtil får vite at intervjuobjektene tjener penger er samvittigheten vår god. Slik det framstår i filmen gir bladet oss lesestoff, samtalestoff, og en kikkermulighet med uskylden intakt. Derfor rammer ikke kritikken. At folk som stiller opp får penger for det – so what? Slik filmen framstiller denne halvsjuke symbiosen virker det bare rett og rimelig. Øvrig løssalgspresse virker i bunn og grunn som større utsugere, når de lager identiske oppslag uten økonomisk kompensasjon. Betyr det at filmen lykkes med snikkapitalistisk argumentasjon? Eller er kritikken verre ment enn den virker? Kanskje ønsket filmskaperne å gi Se og Hør et skikkelig ballespark, men endte med et høflig nesepek.
