«Begrepet» er en spalte der vi enkelt forklarer opprinnelsen og betydningen av et begrep knyttet til filmens verden.

Objektivitet i dokumentarfilm er et tema som dukker opp fra tid til annen, og begrepet har sine røtter fra tidlig 1960-tall da den observerende dokumentarfilmen var den dominerende formen. Det hele går ut på at filmskaperen i størst mulig grad skal unngå å være en meningsbærer, men la hendelsene som skjer foran kamera tale for seg selv. Uansett hvilke overbevisninger filmskaperen hadde, skulle det aldri farge fremstillingen av absolutt sannhet. Det ble fort klart for mange at dette bydde på store problemer. Fra planlegging, opptak og klipping av en gitt film må alltid filmskaperen velge ut hva som skal være med og ikke. Dermed kan man argumenter for at, uansett hvilke intensjoner filmskaperen har, hele prosessen farges både bevisst og ubevisst av dennes overbevisninger og holdninger.

Objektivitet fikk seg en stor knekk under Vietnamkrigen da man oppdaget at media fort ble et ukritisk mikrofonstativ for sterke kilder som ønsket å fremme visse sider av krigen. Per dags dato snakkes det som regel om «balanse» i stedet for objektivitet.