«Begrepet» er en spalte der vi enkelt forklarer opprinnelsen og betydningen av et begrep knyttet til filmens verden.

Den mest brukte dokumentarfilm-modusen er den ekspositoriske. Filmene er bygget opp rundt en rekke bevis der hele filmen understøttes disse og kan minne om en rettssak eller en bevisførende argumentasjonsrekke som leder til en absolutt konklusjon. Filmene benytter seg i all hovedsak av en fortellerstemme, en allvitende person som legger fram bevis på bevis som gjerne også har tilleggsinformasjon på bildesiden i form av dokumenter, videoopptak, fotografier o.l. Alt dette er rene retoriske grep som skal overtale oss om at «slik er det, og vi kan bevise det».

Nesten samtlige dokumentarfilmer produsert av og for TV er ekspositoriske, og dette er den formen som er mest brukt innenfor den journalistiske verden der fakta og bevisføring står sentralt. Alt fra nyhetsinnslag til mer underholdningsrettede programmer benytter seg av det ekspositoriske for å belyse og informere oss tilskuere. En kjent norsk dokumentarfilmregissør som utelukkende jobber innenfor den ekspositoriske modusen er Erling Borgen. Borgen benytter sin egen stemme, som er dyp, mørk og oser av autoritet, som den fortellende drivkraft mens han klipper inn bevis på bildesiden ved behov. Eksemplet under er hentet fra Borgens Et lite stykke Norge.