Topp 5: Beste Bjørn Floberg-roller

Bjørn Floberg er utvilsomt en av Norges mest fremragende skuespillere, med særlig høy aktivitet og suksess på filmlerretet gjennom de siste tre tiår. Helt fra opptredenen i sci-fi-serien Blindpassasjer i 1978, så gjennom 80- og 90-tallet, bransjeløftet på 00-tallet og opp til dette nye tiåret, har Floberg vært en sentral skikkelse. Og nå i mars møter vi ham igjen, i Hans Petter Molands nye film En ganske snill mann. Med sin iboende karisma og nærværende uttrykk har Floberg funnet et naturlig kunstnerisk hjem i film -- og regissørene elsker ham: Utenom navnebror Bjørn Sundqvist er det få som har vært med i like mange norske filmer de siste tiårene.

Så i den forbindelse har vi i Montages-redaksjonen tatt for oss Bjørn Flobergs filmografi og valgt ut de fem rolleprestasjonene som vi mener er skuespillerens beste -- til nå. I et slikt utvalg må man gjøre visse prioriteringer, og dermed er hverken tv-serier eller kortfilmer representert -- selv om både Akeron i Blindpassasjer og hovedrollen i novellefilmen Kjøter (2006) ville vært naturlige kandidater til topplassering. Med det sagt kan vi herved presentere kåringen Topp 5: Beste Bjørn Floberg-roller:

*

1. Jon Holt i Insomnia (1997)

Som krimforfatteren Jon Holt i Erik Skjoldbjærgs Insomnia er Floberg i sitt ess; en rolletolkning som vugger perfekt på balansepunktet mellom vennlig og psykopatisk. Filmen er meget mulig den beste norske thriller som er laget, og mye av det hviler på de sentrale karakterenes troverdighet -- søvnløse Stellan Skarsgård i hovedrollen og Floberg som hans mangesidige nemesis. Her de to i samspill fra en scene et stykke ut i filmen, der Engström og Holt tester hverandre i det psykologiske spillet som sakte drives frem i Insomnia:

*

2. Vaktmester Wiik i Ti kniver i hjertet (1994)

I den første halvdelen av 90-tallet ble Floberg brukt mye i norsk film, men kun et par av disse karakterene skiller seg ut (mye på grunn av at de andre filmene ikke holdt så høy kvalitet). Best av disse rollene, fra Marius Holsts nydelige debutfilm Ti kniver i hjertet (1994), er den kristne vaktmester Wiik. Ikke den mest sentrale i selve filmen, men Floberg som skummel skikkelse har kanskje aldri vært bedre enn her. Filmen deltok i Berlinalens hovedkonkurranse, og vant festivalens Blå engel-pris. Denne scenen fra trappeoppgangen mellom Wiik og Otto har da også brent seg inn i nyere norsk filmhistorie:

*

3. Ove Rolandsen i Telegrafisten (1993)

Den beste av de dessverre altfor få hovedrollene Floberg har hatt i norsk film finner vi i Telegrafisten (1993), Erik Gustavsons adaptasjon av Knut Hamsuns roman Sværmere. Her spiller Floberg rollen som telegrafist Rolandsen, som ankommer et øysamfunn på nordlandskysten -- hvorpå et storslått kjærlighets- og bygdedrama følger. Filmen deltok også i hovedkonkurransen ved Berlinalen, men huskes kanskje bedre enn noe annet for Flobergs energiske rolletolkning og storslåtte scener ut mot Nordlands-naturen. En tale fra Flobergs karakter i filmens siste del, eksemplifiserer stilen -- her holder han monolog om kvinnen han lenge har kurtisert:

*

4. Jarle i Uno (2004)

Da norsk filmbransje ble revitalisert på 00-tallet fikk også Bjørn Floberg et oppsving i karrieren. Noen tørkeår fulgte etter Insomnia, før vi igjen så vi ham i flere fine prestasjoner på begynnelsen av tiåret. Og rollen som Jarle i uhyre populære Uno (2004) gjorde Floberg nærmest til kjendis for en ny generasjon. I den fryktinngytende treningsstudioinnehaveren Jarle, en slags farsskikkelse for Aksel Hennies hovedperson, fant Floberg tilbake til den herlige balansen mellom karismatisk og truende -- kanskje hans fremste varemerke som skuespiller. Her en scene fra tidlig i filmen, der Floberg setter seg i respekt:

*

5. Hamre i Varg Veum-serien (2007-)

Og så til slutt på listen, rollen som etterforsker Hamre fra serien av filmer om privatetterforsker Varg Veum. Man kan si mye om denne filmserien, men Flobergs utforming av Hamre som en stødig og gjennomgod figur i alle filmene er det beste ved dem. Til tider på autopilot, men alltid varm og sarkastisk i sitt tillitsforhold til Veum, har Flobergs Hamre utvilket seg til å bli et flott karakterportrett. Antageligvis er dette også rollen som de fleste nordmenn vil kjenne ham igjen som, om de passerer Floberg på gaten. Her i en scene fra seriens første film, Varg Veum -- Bitre Blomster:

***

Som i alle våre kåringer her på Montages vil det være uenighet i rangeringene vi gjør, og det finnes heldigvis ingen fasit -- bare et stort rom for diskusjon. Som vi skrev i innledningen har vi utelatt Flobergs prestasjoner fra tv-serier og kortfilmer fra listen, men listen utelater likevel også en hel del karakterer fra hans lange karriere innen spillefilm. Blant de som nesten kom med på topp 5 finner vi Flobergs to roller for regissør Bent Hamer, i Salmer fra kjøkkenet (2003) og O’Horten (2007), begge herlige komiske avbrekk fra hans mer truende rollemønster forøvrig. I Stefan Faldbakkens Uro (2006) finner vi nettopp den skumle Floberg igjen, mens vi i Unni Straumes Musikk for bryllup og begravelser (2002) møter han i en mer sober, kynisk rolle som arkitekten Peter.

Fra venstre, Floberg i «O’Horten», «Uro» og «Salmer fra kjøkkenet»

Hva er så deres favoritt-karakterer fra Bjørn Flobergs lange, innholdsrike karriere i norsk film? Og hvilke Floberg-øyeblikk fra filmene husker dere best?