- Montages - https://montages.no -

Montages.no

The Road – ubehagelig og klaustrofobisk

Av Eirik Smidesang Slåen , 19. februar 2010 i Artikler,Omtaler

[1]

Omtalen inneholder ingen spoilere

With the first gray light he rose and left the boy sleeping and walked out to the road and squatted and studied the country to the south. Barren, silent, godless. He thought the month was October but he wasn’t sure. He hadnt kept a calendar for years. They were moving south. There’d be no surviving another winter here.

Cormac McCarthy [2]s The Road er utvilsomt en av de beste amerikanske romanene fra de senere år. Ikke bare fordi den er så forbasket godt skrevet, men fordi den gir deg som leser et så mangfoldig spekter av følelser at du for hver side slites mellom å ville kaste den fra deg, og sluke den hel. Den i utgangspunktet enkle historien om far og sønn på vei mot havet i et øde, giftig og askelagt landskap er dels en dypt rørende skildring av de dypeste og fineste av menneskelige relasjoner, dels en vemmelig og direkte gruoppvekkende refleksjon over menneskelig forfall og desperasjon. Kanskje ikke så rart da at mange med skepsis tok imot nyheten om at The Proposition [3]-regissør John Hillcoat [4] hadde signert på å regissere en filmatisering. For selv om romanens post-apokalytiske landskap og byer bød på store visuelle muligheter, var det verre med selve historien – ville man greie å overføre McCarthys nesten dialogløse, monotone og langsomme, men samtidig paranoiafremkallende, hypnotiske historiefortelling til lerretet?

Svaret er langt på vei ja, og mye fordi Hillcoat nettopp har valgt å stole såpass på McCarthys opprinnelige historie som han har. Ros bør vel også produsentene ha i så måte, som har latt regissøren beholde disse gjennom klippen og det uten å kreve så altfor mye tilpasning til filmmediets noe mer handlingsstyrte krav. Riktignok velger manusforfatter Joe Penhall [5] å skrive inn et kvinnelig motstykke, sett i enkelte flashbacks tilbake til tiden før verden gikk til helvete. Men også dette fungerer godt, mest av alt fordi Charlize Theron [6]s tolkning er både subtil og passe distansert. Bildene har også godt av det, der disse scenene gir filmen et anstrøk av varme og temperatur i alt det kalde. Faktisk ville filmen kanskje blitt direkte uutholdelig om ikke vi hadde fått disse små pustehullene.

Historien ellers får altså får forbli overraskende uforandret, noe som gjør en McCarthy-fan som meg enda mer fornøyd med resultatet. For det skal ikke legges skjul på at dette lett kunne blitt skrevet om til en actionthriller av det mer forenklede slaget, til det byr opphavsmaterialet på nok av dramatikk i handlingens ytterkant. Men nei, The Road er blitt akkurat så monoton og fåmælt som jeg håpet. Tro allikevel for all del ikke at det er ensbetydende med at den er kjedelig og langtrekkelig. Langt derifra! Isteden lykkes Hillcoat i å bygge opp en klaustrofobi hos publikum jeg sjelden har opplevd maken til i en kinosal – ubehaget vokser i et crescendo av paranoid angst, og tidvis har du direkte lyst til å forlate salen. Akkurat på samme måten som i boka. En enkeltscene der far og sønn kommer borti en gruppe kannibaler er rett og slett noe av det mest foruroligende jeg har sett; følelsen kryper oppover ryggraden bare jeg tenker tilbake på den!

[7]

Så hvor er det The Road feiler?

Dessverre er det på det området romanen var som best, nemlig i forholdet mellom far og sønn. Ikke fordi samspillet mellom Viggo Mortensen [8] og debutant Kodi Smit-McPhee [9] er dårlig; det er både velspilt og troverdig. Nei, snarere ligger problemet i manuset og regien, og mer nøyaktig i adaptasjonen av McCarthys nakne replikker. Det er noe med stemmene, med måten disse replikkene er artikulert på som gjør at de fremstår som atskillig mer banale enn de egentlig er. Der styrken i romanen var dybden i de korte frasene, forblir de her ganske tomme. Resultatet er at relasjonsdramaet ikke føles så nært innpå som det burde, selv om enkelte scener nærmer seg veldig. Det blir spesielt tydelig mot slutten når filmens emosjonelle forløsning ikke oppnås, og man sitter igjen med en følelse av et veldig passivt forhold til det hele. Jeg skal heller ikke nekte for at jeg hengte meg fullstendig opp i Smit-McPhees sære ansikt og kroppsmimikk opptil flere ganger, og irriterte meg over at castingen ikke resulterte i valg av en mer nøytral skuespiller. Det er alltid fristende å caste barneskuespillere med spesielle ansikter, men karakteren hadde tjent mye mer på å fremstilles som en mer ordinært utseende guttunge. Mortensen på sin side er bunnsolid som alltid, og det er vanskelig å finne noe å utsette på tolkningen. Når han allikevel ikke har figurert på høsten og vinterens prisutdelinger, er det meget mulig ene og alene fordi filmen ikke har fått den nødvendige dytten fra The Weinstein Company.

Det kjipeste med The Road er allikevel hvordan det visuelle uttrykket er blitt. Joda, så er det både episk og stemningsfullt, men mye på grunn av det som altfor ofte ser ut som uferdig dataanimasjon, blir det en veldig todelt opplevelse. Nærbildene av ansiktene er akkurat slik du så dem for deg når de beskrives i boka, kanskje spesielt Mortensens værbitte, utmagrede ansikt. Skogen, veien, havet, interiørene er videre skikkelig skumle, med spesielt enkelte sekvenser i tomme hus som virkelig grøssende bra. Det er isteden de store bildene som faller igjennom, og spesielt de gangene Hillcoat skal forsøke å vise oss akkurat hvor forlatt og ødelagt verden er blitt. Dels handler det om nevnte uferdige dataanimasjon, men mest av alt handler det om valg av kameravinkler og bevegelser. Mens resten av filmen bruker et subtilt kameraspråk, blir disse for tydelige. Kanskje hadde hele filmen tjent på å holde seg i det intime, og isteden bare hintet til konturene av alt det store far og sønn omsluttes av i sin ensomme vandring mot havet.

The Road er blitt en kinoopplevelse av det ubehagelige, klaustrofobiske og innimellom direkte vemmelige slaget. Filmen sitter godt igjen i kroppen etterpå, trass i den noe passive effekten slutten får og vil nok oppleves som enda sterkere for de av dere som ikke har lest McCarthys roman. Legg også til at både lydmiks og musikk er av det mer subtile slaget, og dette er en film du virkelig må få med deg på stort lerretet – mye av effekten vil nok forsvinne om tv-en din ikke er av det teknisk avanserte slaget. 


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2010/02/the-road-ubehagelig-og-klaustrofobisk-adaptasjon/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Image: http://montages.no/2010/02/the-road-ubehagelig-og-klaustrofobisk-adaptasjon/the-rad-1/

[2] Cormac McCarthy: http://en.wikipedia.org/wiki/Cormac_McCarthy

[3] The Proposition: http://www.imdb.com/title/tt0421238/

[4] John Hillcoat: http://montages.no/filmfolk/john-hillcoat

[5] Joe Penhall: http://montages.no/filmfolk/joe-penhall

[6] Charlize Theron: http://montages.no/filmfolk/charlize-theron

[7] Image: http://montages.no/2010/02/the-road-ubehagelig-og-klaustrofobisk-adaptasjon/the-rad-2/

[8] Viggo Mortensen: http://www.imdb.com/name/nm0001557/

[9] Kodi Smit-McPhee: http://montages.no/filmfolk/kodi-smit-mcphee

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.