Hollywood kan sjelden gis æren for å dytte filmkunsten fremover, og aldri er opplevelsen av fabrikkområdet som noe bakstreversk og stillestående så tydelig som i møtet med filmer som Scott Coopers Crazy Heart. Historien om den alkoholiserte, slitne antihelten med familie han ikke har sett på veldig mange år, med tilfeldige forhold og økende anger over fortidens gjerninger som livets bestanddeler, har blitt resirkulert til det kjedsommelige . Jeg har ofte fabulert om å skrive en norsk variant av denne historien, men med en kvinnelige hovedrolle. For antihelten er sjelden antiheltinne. Ja, faktisk kommer jeg ikke på en eneste film der en kvinne har hatt en lignende rolle – gjør du?

Mine fordommer tilsier at slike filmer først og fremst har sin målgruppe i det øvre segmentet av foreldregenerasjonen. Kanskje mye fordi hovedpersonen selv ofte er i samme aldersgruppe (45-55), og slike filmer derfor blir ålreit eskapisme? Ofte har de også en litt tørrvittig humor, den som fremkaller den litt lune humringen i kinosalen og som gjør den egentlig ganske brutale historien både «fin» og «god». Den har også veldig ofte spesialskrevet musikk av det gitarklimprende slaget – dette er absolutt ikke sjangeren for de store symfoniske verk. Videre bæres også ofte nevnte mannlige hovedrolle av en skuespiller av det litt styggpene slag, så man kan føle både avsky og tiltrekning.

I fjor het denne filmen The Wrestler, i år er det altså Crazy Heart. Riktignok bød førstnevnte film på et mer spennende filmspråk enn det slike som oftest ledsages av, men Darron Aronofskys film var akkurat like konvensjonell ellers.

Jeff Bridges er forlengst avklart Oscar-vinner for sin tolkning av den falmede Bad Blake, mens Maggie Gyllenhaal er outsider i birollekategorien for sin Jane Craddock. Begge fortjener sin nominasjonen – skuespillet gjør at den ellers så kjedsommelig forutsigbare historien blir underholdende og sjarmerende, godt støttet opp av Colin Farrell og Robert Duvall i øvrige sentrale roller. Nettopp sjarmen redder da også filmen som helhet, og gjør at vi godtar selv de mest klisjébefengte scener, selv om de kommer som på samlebånd til filmens aller siste scene. At Bridges høyst sannsynlig får sin gullstatuett (etter fire tidligere nominasjoner) er allikevel ikke helt uten bismak. Rollen er så klassisk Oscar-materiale, helt ned til scenen der skuespilleren i skitten underbukse kaster opp over en tilgriset do, at protagonisten dermed blir litt uinteressant. Vi vet alt før det skjer, og spenningen og innlevelsen i hans «drama» blir derfor veldig overfladisk. Gyllenhaals alenemor-karakter er ikke stort bedre, og er om mulig enda mer idiotsikker enn Bad Blake.

Når jeg allikevel vil anbefale deg å se filmen, er det først og fremst fordi Crazy Heart byr på en hyggelig og tidvis medrivende fortelling av det slaget du kanskje trenger etter en slitsom arbeidsdag. T-Bone Burnetts mye omtalte og kritikerroste sanger er også verdt å høre i kontekst før de dukker opp på radiostasjonene. Bare ikke forvent så veldig mye mer enn dét, og du vil sikkert kose deg i selskap med litt for stakkarslige Blake og litt kvalmende søte Craddock.