Fråtsende filmfest på Shutter Island

Martin Scorseses 00-tall vil nok alltid forbindes med utallige Oscar-nominasjoner og en lenge etterlengtet storseier med The Departed. Selv forstod jeg aldri oppstyret. Gangs of New York mistet luft etter den bokstavelig talt slagkraftige første timen og spankulerte rundt i en tam graut av klissete kjærlighet og mislykkede ambisjoner om å si noe mer. The Aviator var ubeskrivelig lekker og fremragende spilt, men rotete fortalt og hemmet av et nokså uengasjerende manus.

The Departed ble den opplagte triumfen; mange opplevde at Marty var tilbake der man ønsket ham, med sigarettrøykende hverdagsgangstere og Rolling Stones i platespilleren. Og filmen sitter fortsatt som et pistolskudd; den er feilfritt formulert – støpt i filmatisk sement. Filmspråket er uhyre effektivt og intrigen nøstes opp i et skarpt og vittig manuskript. Et gjensyn bekrefter at The Departed fortsatt er perfekt underholdning og en toppkarakter verdig, men samtidig er det vanskelig å komme bort ifra at den også føles litt hul. For å dra sementmetaforen litt lenger: Den har like lite mystikk som et parkeringshus i grå betong.

Da er det en befrielse å kunne konstatere at Scorsese har løsnet på skjortesnippen og bygd en gotisk katedral med Shutter Island. Til tonene av Pendereckis Lontano (kjent fra The Shining) sniker de knappe fortekstene seg over lerretet, før vi befinner oss ombord på en båt i et stormende hav. Teddy (Leonardo DiCaprio) står bøyd over toalettet og harker opp det siste han besitter av magesyre, før han nølende beskuer øya han snart skal sette sine føtter på. Hans kollega og underordnede Chuck (Mark Ruffalo) forsyner ham med sigaretter. Plutselig befinner jeg meg i en Alfred Hithcock-film og det føles i grunnen vidunderlig. For Shutter Island er en film av typen man ikke lager lenger. Og jeg må spørre meg hvorfor. For hva er vel morsommere enn en skummel øy, et kråkeslott av et mentalsykehus, mareritt og synsbedrag, hemmeligheter og konspirasjoner?

Her spares det ikke på noe; scenografien er fetende mektig, kostymene og karakterskildringene virker skulpturaktig bastante, nærmest overtydelige – de er arketyper. Da er det en desto større bragd at Scorsese for første gang på lenge makter å trylle frem en suggererende stemning. Filmen kaver nemlig rundt i en febril tåke og har en klam og forstyrrende atmosfære som formelig klistrer tilskueren til lerretet.

Shutter Island låner hemningsløst motiver fra filmhistorien, med allerede nevnte Hitchcock og The Shining som ledende rettesnorer; referansene til sistnevnte er såpass overraskende og vellykkede at det rykket i kroppen min av ren filmglede. Scorsese blander flere sjangere her, og kombinasjonen av gotisk horror, kriminalfortelling og psykologisk melodrama med Douglas Sirk-ske undertoner er antakeligvis en godtepose noen vil ha vanskeligheter med å svelge. Enkelte har allerede ropt B-film som et uttrykk for frustrasjon. Og en B-film er det unektelig, men på beste vis.

Visuelt er filmen formidabel. Den eminente fotografen Robert Richardson gjør en av sine beste prestasjoner, og skildrer det regnpiskede øylandskapet med bekmørke penselstrøk – her truer hver eneste skygge med å kaste seg over oss. Drømmeverdenen som filmen til stadighet beveger seg inn i, blir en sterk kontrast med sin rystende vakre formlek – i sterke farger og blendende motlys. Musikken som akkompagnerer bildene er en coctail av tradisjonell skrekkfilmmusikk, der Bernard Herrmann til enhver tid spøker i korridorene. Bombastisk setter den til enhver tid tonen for hvordan vi skal oppleve filmen, så utilslørt og overdrevet at man rett og slett bare må gi seg over og være med på moroa.

Skuespillet er som antydet gjennomgående stilisert, men så fort man vender seg til dette uttrykket er det mye å fryde seg over, både hos den alltid solide DiCaprio og gamle ringrever som Ben Kingsley og Max von Sydow. Mot slutten blir historien ekstremt knotete og vanskelig å svelge, og denne delen kunne tjent på litt strammere klipp, men med et par glass vin går pillen likevel ned på høykant. For i filmens siste scener makter den på beundringsverdig vis å bli et interessant og bemerkelsesverdig gripende psykologisk drama om en mann som har mistet alt og er på vei ned i helvete. Den voldsomme overflaten får plutselig en dypere avgrunn.

Med Shutter Island viser Martin Scorsese at han fortsatt har viriliteten, vågemotet og den intense kjærligheten til filmmediet i behold, i hans beste film siden den adrenalinpumpende Casino. Årets film er så omfangsrik, så voldsom og så overdrevet at noen garantert vil finne den uspiselig, men for de som vet å sette pris på en B-film i mesterklassen er dette et skikkelig fråtseri av en filmfest. Reinspikket, bloddryppende rå filmkraft som fråder i munnvikene!