^[1]

Danny Elfman ^[2]s musikk til The Wolfman (2010) ble først forkastet og deretter puttet inn igjen som del av filmens turbulente produksjon. Den er imidlertid bare ett av flere eksempler på partiturer som sitter løst hos nervøse filmselskaper.

Med tunge navn som Anthony Hopkins, Hugo Weaving og Benicio del Toro på rollelisten, så The Wolfman lenge ut til å bli en lovende produksjon, en dedikert hyllest til den melodramatiske skrekk-originalen fra 1941. Mark Romanek ^[3], profilert musikkvideo-regissør (Madonnas Bedtime Story, Michael og Janet Jacksons Scream) og mannen bak den undervurderte Robin Williams-thrilleren One Hour Photo (2002) skulle sette sitt tydelige audiovisuelle preg på filmen, slik vi har sett andre musikkvideo-regissører gjøre tidligere. Etter diverse ”kreative uenigheter” trakk han seg imidlertid fra prosjektet i 2007 og ble erstattet av den atskillig mer konvensjonelle, men kapable Hollywood-håndverkeren Joe Johnston ^[4].

^[5]På musikksiden var det om mulig enda mer uro. Elfman, hvis mørke og burleske stil virket som en naturlig match for kildematerialet, skrev et tradisjonelt, gotisk partitur ikke ulikt hans arbeide på Tim Burtons Sleepy Hollow. Den ble imidlertid for tradisjonell for enkelte segmenter i produksjonen, og tidligere Tangerine Dream ^[6]-medlem Paul Haslinger ^[7] ble kalt inn for å skrive om all musikken, helst i samme elektronika-gate som hans egen kultfavoritt Underworld (2003). For det måtte selvsagt gjøre filmen mye hippere blant et ungt publikum. Eller? Etter nye runder og utskiftninger, ønsket man igjen å bruke Elfmans originale musikk, men da hadde komponisten for lengst gått videre til Burtons Alice in Wonderland, og hadde ikke tid til å gå tilbake for å tilpasse musikken til de filmatiske endringene som hadde blitt gjort i mellomtiden. Dermed ble en tredje person trukket inn; John Williams-orkestrator Conrad Pope ^[8]. Hans oppgave var nå å binde sammen Elfmans materiale til den endelige klippen, samt fylle inn eventuelle hull med egne komposisjoner i Elfmans stil.

En slik såpeopera virker kanskje unik, men det er den ikke. Forkastet musikk har en lang tradisjon i Hollywood. Bernard Herrmann ^[9]s musikk for Hitchcocks Torn Curtain (1966) ble avvist (og ødela deres forhold for godt), og Alex North ^[10]s originalskrevne musikk for Kubricks 2001 – A Space Odyssey (1968) ble som kjent kastet ut til fordel for Kubricks egen samling av klassisk musikk. Allikevel er det først de siste 20 årene at det har blitt tydelig som en definert trend. Dårlige prøvevisninger fører til at filmselskapene desperat snur seg mot det siste elementet som er blitt lagt til og som ennå kan endres. I de fleste tilfellene er dette musikken.

^[11]

Det spiller heller ingen rolle hvor stort navn du har. Oscarvinner Gabriel Yared ^[12] brukte et år på å skrive et massivt soundtrack til sandale-eposet Troy (2004), men det ble til slutt oppfattet som for ”gammeldags”. James Horner ^[13] ble kastet inn med fire ukers varsel og leverte mer enn 2 timer musikk, som er smått utrolig med tanke på at en komponist skriver i gjennomsnitt rundt 2 minutter musikk hver dag. Andre eksempler er Elmer Bernstein ^[14]s partitur til Scorseses Gangs of New York (2002), som måtte vike for Howard Shore ^[15]. Shore, på sin side, fikk seg en på trynet av Lord of the Rings-kollega Peter Jackson da hans eget bidrag til King Kong (2005) ble byttet ut med et av James Newton Howard ^[16].

^[17]En av de mer oppsiktsvekkende avvisningene de senere årene er John Corigliano ^[18]s arbeide på den kommende Mel Gibson-thrilleren Edge of Darkness (2010). Corigliano, som regnes for en av våre største samtidskomponister og som svært sjelden lager filmmusikk i utgangspunktet, skrev et svært idiosynkratisk soundtrack for filmen, men da den tok en mer action-orientert vending, valgte filmskaperne å erstatte ham med – nok en gang – Howard Shore. I et intervju med MovieScore Magazine ^[19] beskriver Corigliano selv hvordan han opplevde situasjonen:

The original producer, Graham King at GK Productions, was extremely enthusiastic about the music, he was in London when we recorded it, as was Martin [Campbell] and Stuart [Baird]. The problem is that instead of leasing the film for distribution, Graham sold the film to Warner Brothers. They had a very different idea of what the film should be. With Mel Gibson starring, they wanted it to be more of an action film. So they filmed more violent scenes, and wanted a score to match the macho image they wanted to create for their star. If I had been asked to score a Mel Gibson action film, I would have refused it – not because it isn’t a perfectly valid idea, but because it is wrong for me.

Man kan spekulere i timesvis om hvordan disse filmene kunne ha endt opp dersom de originale intensjonene og visjonene hadde blitt opprettholdt, inklusive musikken, men det er som alltid det endelige produktet som teller. The Wolfman representerer således en slags solskinnshistorie i den forstand at originalmusikken fikk gjøre sitt rettmessige comeback, selv om filmen forøvrig er ganske gjennomsnittlig. Men det er verdt å spørre seg hva som skjer når filmselskapene synes det er mer beleilig å hente inn en ny komponist enn å spørre den eksisterende om å gjøre de endringene som trengs. Det ligger på mange måter en implisitt undervurdering av filmkomponistens rolle i den behandlingen.

Her er en liten smakebit av Elfmans sigøynerinspirerte skrekkmusikk, tilgjengelig på soundtrack fra Varese Sarabande ^[20] 23. februar: