Ryan Bingham trives best i luften. Han lever fra flyplass til flyplass. Her består livet av følelsesløse rutiner og logiske valg. Fra Detroit til Chicago. Fra Los Angeles til New York. Bingham er konsulenten som hentes inn av feige sjefer for å gi overflødige ansatte sparken. Og han spilles av George Clooney.
Det er fristende å beskrive Ryan Bingham-karakteren som skreddersydd for George Clooneys karismatiske vesen. Rollens krav til overfladisk sjarm og pent ansikt i dyr dress, har gitt oss en tydelig komfortabel Clooney. Men den forhenværende såpestjernen (vi har fortsatt ikke glemt Akutten), skrur aldri på autopiloten. Et våkent publikum vil spotte en subtil og smart tolkning bak den glatte overflaten.
Men er det noe som sterkest kjennetegner Up in the Air, er det en filmatisk eleganse og smartness som må tilskrives en regissør som åpenbart vet hvor han vil med alle produksjonens detaljer – og den mannen heter Jason Reitman. En filmskaper som nå strengt tatt bør få slippe å bli omtalt som Ghostbusters-skaper Ivan Reitmans sønn (nå har vi likevel gjort det igjen). To år etter den oppsiktsvekkende Oscar-nominasjonen for komediesuksessen om tenåringsgraviditet, Juno, venter etter alt å dømme mer heder når årets nominasjoner straks offentliggjøres. Men uavhengig av dét, fyker den talentfulle Reitman nå uansett opp i eliteklassen av unge, amerikanske filmskapere.
Men denne voksende statusen til tross; lite oppmerksomhet er viet Reitman som en filmskapende auteur. Ikke før nå? Up in the Air er hans tredje kritikerroste og prisvinnende film, og vi kan dermed begynne å skue konturene av en karriere med en rød tråd hengende ved seg. Mens den bitende satiren om tobakksindustrien, Thank You for Smoking, ikke fikk noen allmenn gjennomslagskraft (i den skalaen den hadde fortjent), og Juno fikk mer oppmerksomhet for veldig mye annet enn regissøren, kan og bør Up in the Air regnes som filmen der Reitman virkelig sementeres som en betydelig filmskaper – med en personlig og særegen røst. Veien fra Thank You for Smoking til Juno og nå Up in the Air gir en følelse av en filmskaper som har funnet sin identitet, og nå rendyrker den. Både i temaene han berører, og ikke minst måten han gjør det på. Samtidig er det en utvikling. Up in the Air tar oss forbi satiren i Thank You for Smoking, og den utpreget quirky humoren i Juno.
Så kan man naturligvis innvende at denne røsten kanskje ikke er filmverdens mest barrierebrytende. Reitman er lite opptatt av å flytte grenser, provosere eller utforske filmens handlingsrom som kunstuttrykk i nevneverdig grad. Derimot er han åpenbart genuint opptatt av å lage så gode filmer som overhodet mulig av de historiene han brenner for. Sjeldent opplever man følelsen av å se en film der absolutt alle detaljer faller så perfekt på plass: manuset han jobbet med i sju år, bruken av skuespillere (som rollene er skrevet for), fotoarbeid og klipp. Reitman er stødig på spaken når han tidlig finner rett kurs – og det finnes ingen turbulens på denne reisen.
Men deri ligger jo også argumentet om Up in the Air som en mindre varig filmopplevelse; den vedvarende følelsen av velbehag resulterer i noe som er trygt der og da. Og etterpå litt tomt? Kun sporadisk tilføres filmen en ubehagelig kaldhet, som kanskje burde vært mer fremtredende tematikken tatt i betraktning. Reitman eksperimenterer ved å bruke personer som nylig har mistet jobben i virkeligheten, og lar dem få sparken på nytt foran kamera. Dette er grep som gir Up in the Air en ekstra dimensjon, og kanskje kunne Reitman brukt dette enda mer.
Men da ville det også blitt en helt annen film. Og hvorfor skulle vi ønske oss det? Up in the Air er tross alt en usannsynlig velkomponert og imponerende underholdningsfilm (men også til ettertanke). Reitman kan humor. Her mikses skarpe karakterer med snappy dialog og tidsåndstreffende observasjoner. Det er det moderne mennesket i den moderne tragedien. En skjelvende amerikansk økonomi og vår eksistensielle usikkerhet. Hvilke verdier kan man leve etter i en slik verden – og hvordan binde seg til andre mennesker? Reitman bringer uredd frem livets store spørsmål i all sin tydelighet. Men det behandles så smart, så smidig og så usentimentalt at det blir mer enn spiselig. Up in the Air er en liten film om store ting – og en smart film for massene. Med George Clooney som selve trumfkortet.
Derfor er den også ekspertenes fremste favoritt til å sanke hovedprisen under den nært forestående Oscar-utdelingen. Så gjenstår det å se om filmen har nok tyngde til å bevare sin status i årene som kommer.