Året 2009 var enda et mørkt år for kinodokumentarfilmene her til lands. Publikumsbesøket fortsatte nedgangen siden midten av 2000-tallet, og mange begynte å tvile på om det finnes en framtid for norsk dokumentarfilm på den hvite duken. Hva så med 2010?

I 2009 var det spredte tilløp til debatter rundt problemet med kinodokumentarene, men de døde fort ut og ingen løsninger på problemet var å se i horisonten. Likevel fortsatte dokumentarfilmskapere å søke mot kinoens mørke og det offentlige så heller ikke ut til å gi opp tanken på en aktiv og levende dokumentarkultur sammen med den underholdningsrettede fiksjonsfilmen.

Bransjebladet Rushprint var hovedsetet for den lille debatten som oppstod, og en rekke tunge, kjente aktører kom på banen for å argumentere enten for eller mot kinodistribusjon av dokumentarfilm. Argumentene gikk i retning av at «dokumentarfilm ser forbannet bra ut på kino», «nye løsninger må søkes» og at «TV-kanalene må mer inn på banen», men det som så ut til å bli forbigått i stillhet var publikumsbesøkets utvikling – og ikke minst hvorfor det har blitt slik. «Heftig og begeistret»-effekten var dokumentarskapernes og det offentliges mål, men en større forståelse av publikums besøksvaner så ikke ut til å være en stor del av argumentasjonenes grunnpilarer. (Heftig og begeistret er som kjent norsk filmhistories største dokumentarfilmsuksess noen sinne med godt over 500.000 solgte billetter).

Estetisk og tematisk var året 2009 en kjedelig affære, der alle filmene så ut til å ha en eller annen tilknytning til TV. Formen er både godt egnet for kinovisning samt at den passer ypperlig for kringkasting; kort sagt var samtlige filmer trygge. Svært få forsøkte seg utenfor skiløypa for å undersøke andre uttrykk og emner. Nesten alle dokumentarene har vært prosessfilmer sentrert rundt enkeltmennesker: Person X går igjennom en prosess for å oppnå en større forståelse av seg selv, løse/belyse et problem eller søke forståelse fra utenforstående. Man ser også en sterk journalistisk undertone der fokuset på fakta og bevisføring står sterkt mens det visuelle uttrykket i seg selv kommer i andre rekke.

Så hvordan ser den norske dokumentarfilmfloraen ut i 2010? Totalt fem kinodokumentarer har foreløpig oppsatt kinopremiere, mens en rekke andre mindre produksjoner har mottatt både produksjons- og utviklingsstøtte fra det offentlige. Tematisk er det filmer som omhandler alt fra innvandringspolitikk, religion, familieportrett, 2. verdenskrig og Russland. Og alle ser ut til å følge «prosessfilm»-tradisjonen underbygget med en sterk journalistisk grunnmur, i hvert fall om man skal dømme ut fra NFIs filmbeskrivelser. Strengt hemmelig tar for seg attentatet av nazisten Karl A. Marthinsen, sett fra et unikt standpunkt: Filmskaperen, Benedicte Orvung, er i direkte slekt med den lite kjente landssvikeren som stod bak deportering av flere jødefamilier under den tyske okkupasjonen, og vil garantert gjøre det godt under en eventuell TV-visning. Selv om det mest sannsynlig er en klassisk prosessfilm, er tematikken svært interessant siden det er sjeldent at slike portrett av landssvikere klarer å fremstille dem som mennesker. En annen film er Sundance-deltageren Russian Lessons, som lover oss en poetisk dokumentarfilm om fjorårets Georgia-krise.

Tre av de fem kinodokumentarene har dog meget spennende reginavn bak seg: Margreth Olin, Gunnar Hall Jensen og Aslaug Holm som alle har helt spesielle uttrykk og en gjennomskinnende personlig tilstedeværelse i sine filmer.

Olins film, De andre, setter et kritisk lys på innskjerpingen av innvandringspolitikken i Norge, og som i flere av hennes andre dokumentarer har hun multikunstneren Kim Hiorthøy med på laget. De bildene han skapte i Ungdommens Råskap er fremdeles av de mest interessante innen nyere norsk dokumentarfilmhistorie, og sammen utgjør Olin/Hiorthøy en duo som søker etter en annerledes estetikk enn den trygge og formelbaserte. I hele 2010 kan vi si at De andre er potensielt den dokumentarfilmen som det blir størst forventninger til -- en slutning som er basert på vår tidligere erfaring med Olin/Hiorthøy.

Gunnar Hall Jensen satset høyt i 2003 med den poetiske og vakre Gunnar Goes Comfortable der han utleverte sitt innerste med en ærlighet vi sjelden har sett maken til. Hans engelske «voice-of-God» fungerte som et ypperlig tillegg til bildene som alene hadde en kompleksitet utenom det vanlige. Til tider faller dokumentarfilmskapere i den fellen at fortellerstemmen blir hovedelementet, mens bildene oppleves som fyll. Gunnar Goes God er en slags oppfølger til hans 2003-film, og blir mest sannsynlig i samme stil og preget av poetiske elementer.

Aslaug Holm er den siste av «de tre store» i 2010, og er den mest tradisjonelle i trioen, men hun har en egen tilstedeværelse i sine filmer som få dokumentarfilmskapere i Norge kan vise til. Hennes nye film, To brødre handler om hennes nærmeste familie. Filmen er en studie av hennes to sønner, og den tar for seg hvor forskjellige de er til tross for at de har hatt samme oppvekstvilkår. Holm har tidligere hatt flere dokumentarfilmer på kino, blant annet Oljeberget som fulgte tett på Jens Stoltenberg frem mot stortingsvalget 2005. I tillegg har hun jobbet som fotograf på Knut Erik Jensens publikumsfavoritt Heftig og begeistret.

Dokumentarfilmåret 2010 kan nok dessverre se ut til å bli litt for likt 2009, men det finnes altså et par unntak som gjør det bryet verdt å benke seg fast i kinomørket for noe annet enn fiksjonsbasert underholdning. Her må jeg med en gang presisere at jeg ikke angriper norske dokumentarfilmskapere, kaller dem feige eller på annen måte mener at de ikke er flinke nok. Flertallet er engasjerte og profesjonelle mennesker som ønsker å bidra til samfunnsdebatten. Men det har seg slik at det er publikumsbesøket som i bunn og grunn bestemmer suksessen for denne genren, i hvert fall på kino. Videomarkedet har jeg ikke klart å finne klare tall på, men kanskje er interessen større her? Den store synderen i dette spørsmålet er det offentlige som stadig henger i bakleksa og som igjen gjør at dokumentarfilmskapere ser ut til å tvinges mot å søke kringkastingsavtaler på sine filmer. Dette gjør som regel av filmene må passe inn i en journalistisk sammenheng, og dermed blir det liten plass til utforsking av nye visuelle terreng og områder.