00-tallet er nå offisielt over og vi har begitt oss over inn i en ny tid. Det som nå har tatt slutt var et godt tiår for film, siden vi så nye tendenser som satte våre egne og andres sensursystemer av kulturuttrykk under kritikk og press fra alle hold. Vi kan med andre ord hevde at det forrige tiåret var preget av de siste tabuer. Penetrering, erigerte mannslemmer, homofili, vold og nasjonalt betente temaer har vært med på å prege tiåret på godt og vondt.
SEX. De siste tabuer er preget av dette, et ord som alltid har sjokkert, skapt hard debatt og skittkasting samt at det har vært gjenstand for strenge statlige sensurlover verden over. Ordet er svært omfattende og et paraplybegrep for en rekke undertemaer som 00-tallets filmer har belyst. Felles for nesten alle land i hele verden er ønsket om å beskytte sine innbyggere fra å se fiksjonell sex gjennom streng statsstyrt sensur av kulturuttrykk. Dette har gjerne sine røtter i den overnaturlige sfæren der autoritetspersoner ønsker å bestemme over andre menneskers forhold til sitt eget (sunne) seksualliv. Her i Norge ble det en stor debatt på starten av 2000-tallet med filmer som viste ekte sex (penetrering og erigerte peniser). Catherine Breillats Romance skapte store overskrifter i dagspressen, men ble sluppet gjennom sensuren til tross for at den var i klar konflikt med herskende lover vedrørende pornografi og «kinoloven». I Norge var dette bare begynnelsen, og med en revisjon av Grunnlovens §100 i 2004, ble det nesten fritt fram for slike filmer i offentlig visning så lenge sexscenene kunne forsvares rent kunstnerisk. Dette var et resultat av Ytringsfrihetkommisjonen under ledelse av Francis Sejerstad som anbefalte at «ytringsfrihet for voksne må avskaffes».
Frankrike ledet an i bølgen av vågale filmer, og mange av dem, både gode og elendige, ble satt opp på norske kinoer og var tilgjengelige for salg i vanlige videobutikker. Etter hvert ble avisomtalene mindre og mindre, og det ser nå ut til at debatten forlengst er avleggs og lite interessant. Andre filmområder som aktivt har presset sine sensursystemer er Asia. Filmfestivaler over hele verden har sett en drastisk økning av asiatiske filmer der sex spiller en stor rolle, og særlig ledende i denne bølgen er Ming-liang Tsai som blander svært stram estetikk med en dreining mot pornografiske elementer.
Som oftest har disse regissørene fått økonomisk støtte utenfra, særlig europeiske investorer, slik at de kan realisere sine filmer slik de ønsker. Sensurens kår i mange asiatiske land er, sett med vestlige øyne, svært streng. Enkelte temaer bør helst ikke berøres – sex er ofte et av disse. Den store mykpornogenren i Japan, pinku-eiga, har siden 60-tallet stadig presset grensene for hva som er tillatt å vise av nakne menneskekropper – gjerne koblet opp mot temaer som berører tvang (bondage) og, i visse tilfeller, særdeles grov seksualisert vold. På 00-tallet har grensene mellom den japanske hardpornoen (AV) og pinku-eigaen blitt visket ut da flere av de rosa filmene ser ut til å være hakket unna full blottlegging av kjønnsorganer (noe som er forbudt i japansk lovverk).
USA har det siste tiåret gått fra å være meget tilbakeholdende til å «ta den helt ut». Den etablerte Hollywood-filmen har forståelig nok ingen, eller svært få, filmer som viser mer enn kvinnelige bryster eller noe mer enn forsiktige antydninger av samleie. Independent-sfæren har derimot tatt skrittet helt ut der særlig det kvinnelige kjønnsorgan har fått en del kameratid. Tradisjonelt i vesten er det kvinnelige kjønnsorganet et ikke-tema, på lik linje med kvinnelig seksualitet, mens mannlige lemmer kan gjerne vises – men da helst i avslappet tilstand. «Full frontal nudity» var en sjelden vare, og helst skulle man kun vise en naken kvinne bakfra for å unngå at kroppshår og andre ting skulle avsløre de mer spesielle kvinnelige delene av hennes underliv. Med filmen Shortbus ble tilsynelatende alt tillatt i USA, og man kunne komme gjennom det harde, selvpålagte sensursystemet som er MPAA (USA har ingen statlig sensur av kulturuttrykk). Penetrering, lesbe- og homsesex, gruppesex, ejakulering og urinering kunne man se utfolde seg fritt i en amerikansk independent-film.
VOLD. Tradisjonelt er vold mindre problematisk for sensuren enn sex, men vi har dog sett en del nyere filmer som har vekket harme og diskusjon. Selv om 90-tallet var det store voldsdebatt-tiåret, så vi enkelte tendenser der volden ble enda mer hard og enda mer grafisk. I en film som Irréversible er volden direkte i kamera, varer lenge og er svært detaljert. Det skapte en liten debatt, men den store voldsslakten av film var en sjeldenhet på 00-tallet. Som allerede nevnt ble den umoralske statlige sensuren av filmer for voksne opphevet, noe som sikkert var en direkte årsak til at filmvold ble lite diskutert.
PROBLEMEMNER. Tiåret har spilt størst rolle for den amerikanske filmen. Irak-krigen i 2003 viste seg å bli en katastrofe både for USA og (nesten) alle involverte parter. Særlig i USA ser vi nå det som har vist seg å være en levedyktig bølge av systemkritiske filmer. Igjen er independent-filmen den mest krasse, men vi finner elementer i det etablerte Hollywood-systemet også der vi ser en generell motløshet og oppgitthet i forhold til USAs stilling som stormakt (les Eiriks omtale av katastrofefilmen 2012). Fra å være et land i en sterk patriotisk bølge etter 11. september 2001 ser det ut til at kritikken og motløsheten igjen er på «Vietnam-nivå».
I tillegg til dette er det nå større villighet til å ta i temaer som kan oppleves som mer problematiske enn systemkritikk av USA: homofili, abort og religion. Westernfilmen Brokeback Mountain, som tar opp homofili, vant opp til flere Oscar og ble godt anerkjent av filmkritikere verden over. Komedien Juno forsøker å lage humor av tenåringsgraviditet og berører så vidt temaet med abort (abortmotstanden i USA er generelt stor). I resten av verden har disse temaene blitt viet mindre interesse siden den amerikanske filmens markedsandeler er enorme, og finansieringsgrunnlaget som regel er annerledes: nesten all film som produseres utenfor USA har en eller annen form for nasjonal støtteordning.
DE SISTE TABUER. 00-tallets små sensurjusteringer mot mer liberale tilstander vil forhåpentligvis fortsette. Det undertrykkende og ytringsfrihetsfiendtlige forbundet med umoralsk sensur av kulturuttrykk er noe vi ikke må tilbake til uansett hva som skjer i fremtiden. Heldigvis er ikke de statlige sensurorganer de største hindringer lenger, men de frivillige. Vi så eksempler på dette etter 11. september i 2001 da flere amerikanske filmskapere og produksjonsselskaper holdt igjen filmer som kunne tolkes som kritiske eller inneha en eller annen obskur relasjon til hendelsen og den påfølgende invasjonen av Irak. Her til lands har kinosjefen mer makt nå enn Medietilsynet siden de nå er siste instans før en film får offentlig visning, og vi har sett enkelte ganger at enkelte kinosjefer nekter å sette opp enkeltfilmer. Blant annet ble filmen Dobermann sensurert av Oslos kinosjef Ingeborg M. Hansen.
Men nøyaktig hvilke tabuer har vi ikke tidligere sett så mye av på film? Hvordan ser veien videre ut for filmer som utfordrer og provoserer? Den politiske snerten den amerikanske filmen har hatt i det forrige tiåret har etter hvert blitt mer og mer avvæpnet, den har glidd inn som en naturlig del av uttrykket og historien at det ikke lenger virker tabubelagt. I Europa og resten av verden blir nok framtiden å ta opp lokale temaer som er brennhete til enhver tid, men i tillegg til dette kommer jo de universelle tabuene knyttet til selvmord, incest, teknologi, genforskning o.l. som kan skape debatt og provosere – men, dessverre, så har nok også disse temaene mistet litt av sin kraft og det skal mye til for at vi klarer å bli provoserte av slike filmer. Asia og Midt-Østen, derimot, har mye potensielt eksplosive temaer som venter på å bli tatt i. Religion, ytringsfrihet, menneskerettigheter o.l. har generelt mye hardere kår der enn her. Og det kan være i vår interesse å fremme slike filmer som skaper debatt (og potensielle sosiale forandringer) i disse landene, noe prosjektet Sørfond kan være behjelpelige med -- hvis det blir realisert.
Filmer fra USA, Asia og Midt-Østen vil altså være mer i skuddet når det kommer til å ta opp tabubelagte emner enn andre land siden disse har, som jeg har nevnt tidligere, større sosiale problemer. Men, vi skal jo selvsagt ikke hevde at den europeiske filmen ikke lenger kan ta opp tabubelagte emner. Trenden med filmer som tar oppgjør med historiske hendelser ser ut til å bre om seg, og de fleste land har en hel rekke slike. Kautokeino-opprøret tar for seg en skamplett i norgeshistorien (utvilsomt sett fra samenes synsvinkel), men vi har en rekke andre som kan vekke mer debatt og harme enn dette: behandlingen av Rom-folket, lobotomering, Frontkjemperne, vårt oljeeventyr o.l. Vi går en spennende tid i møte!