Begrepet: J-horror

«Begrepet» er en spalte der vi enkelt forklarer opprinnelsen og betydningen av et begrep knyttet til filmens verden.

«J-horror», et annet navn for kaidan-eiga, er et begrep som benyttes om den japanske skrekkfilmen, og sier noe om hvilken status denne har i forhold til den mer etablerte skrekkfilmen som i all hovedsak er amerikansk. Som den mest kjente japanske filmgenren etter yakuza- og chanbara-eiga, har kaidan-eiga vært med på å bygge opp Japan som en av de mest interessante filmland i verden.

Genren har dype røtter i den japanske kulturen og man finner en hel rekke elementer som er felles for alle, blant annet (kvinnelige) ånder (yūrei og yōkai), elementer fra kabuki-teater der skuespillerne gjerne gjorde en ekkel grimase som de «frøs», og brønnsekvenser. Nye elementer fra det moderne Japan er preget av samfunnets teknologiske retning. Enkelte deler av moderne teknologi blir en direkte link til det okkulte og det «gamle Japan», gjerne via onde, kvinnelige ånder.

Eksemplet under er hentet fra filmen Kaidan, og her finner vi en rekke kjente trekk som den moderne japanske skrekkfilmen fortsatt bygger på.

Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

Geir Friestad sier:

26. januar 2010, kl. 09:43

Jeg tror det er viktig å poengtere at kaidan eiga spesifikt er spøkelsesfilm – det er ikke et sjangerbegrep som favner over all japansk skrekkfilm.

Svar
Kristian Krogstad sier:

26. januar 2010, kl. 11:30

Kaidan brukes mest for den første syklusen filmer som kom rundt Kaidan og Onibaba. J-horror brukes mer om den andre syklusen med filmer som kom etter suksessen til Ringu. Det finnes en norsk masteroppgave i filmvitenskap om temaet «Fra kaidan til J-horror. En studie av den japanske spøkelsesfilmen» for de som har tilgang til blant annet NTNU-bibloteket.

Svar
Sivert Almvik sier:

27. januar 2010, kl. 20:45

Genre er jo en veldig flytende og vanskelig del av filmteorien, men jeg vil argumentere for at kaidan-eiga omfatter så og si hele «j-horror» siden de fleste har elementer av ånder fra det japanske teater og tidlig litteratur. Der vi tenker «spøkelser», kan kaidan-eiga omfatte ånder og overnaturlige ting som eksempelvis i Tetsuo-filmene som har elementer av «body-horror» og kaidan.

Svar
Geir Friestad sier:

27. januar 2010, kl. 22:34

Du kan sikkert med et visst belegg argumentere for det, for det er ikke direkte feil, men kaidan eiga (som helt direkte oversatt betyr spøkelseshistoriefilm) er et gammeldags uttrykk, med alle assosiasjonene det bærer med seg, og er ikke sjangerbegrep som er vanlig brukt om dagens japanske grøssere.

Svar
Karsten Meinich sier:

27. januar 2010, kl. 22:50

Digger å lære mer om japansk film, både i Begrepet og i kommentarfeltet. Takk Sivert og Geir og Kristian. Er det noen umiddelbare klassikere i sjangeren, fra før bølgen som har foregått de siste 10-15 årene?

Svar
Geir Friestad sier:

27. januar 2010, kl. 22:59

Allerede nevnte Kaidan (som du finner på dvd fra Criterion og Masters of Cinema under tittelen Kwaidan – en eldre form for romanisering) og Onibaba er åpenbare filmer å starte med.

Svar
Geir Friestad sier:

27. januar 2010, kl. 23:00

Masters of Cinema-utgaven av Kaidan er forresten å foretrekke fremfor Criterions, ettersom det er en lengre og mer komplett versjon av filmen. Viktig tilleggsopplysning, som jeg holdt på å glemme. :-)

Svar
Karsten Meinich sier:

27. januar 2010, kl. 23:52

Supert, Geir – takk.

Svar
Sivert Almvik sier:

28. januar 2010, kl. 06:23

@Karsten: Kan anbefale den enkle, men lettleste boken «Vinduer mot Japan» (Bibsys / kjøpings) som gir en kjapp innføring i kultur, samfunn, språk og teknologi. Den er ikke omfattende, men gir gode springbrett for å utforske litt i de retningene man måtte ønske.

Den tar i tillegg livet av myten om «Japan som annerledeslandet».

Svar