Revansje ble tidligere i år nominert til Oscar for beste ikke-fremmedspråklige film, og noen måneder senere distribuert av Arthaus til norske kinosaler. I regi av Götz Spielmann følger filmen den sentraleuropeiske løypa av vond sosialrealisme med Ulrich Seidl og ikke minst Michael Haneke som de kanskje viktigste eksponentene. Men Spielmann vinner i Revansje et potensielt større publikum ved å tilgjengeliggjøre tristessen i mer allment relevante dilemmaer. Denne uka lanseres filmen på det norske DVD-markedet, og forhåpentligvis plukkes den opp av sitt rette publikum.
Alex (Johannes Krisch) har et hemmelig kjærlighetsforhold til Tamara (Irina Potapenko), en ulykkelig ukrainsk prostituert. For å berge det skjøre forholdet, og for å bygge et fundament for hennes fremtid, trenger han penger. I desperasjon velger han en rask og primitiv utvei, i form av et simpelt bankran. Med kjæresten sittende igjen utenfor i fluktbilen, styrter Alex inn i en bank med finlandshette og uladet pistol. Etter de påfølgende skjebnesvangre sekundene sendes filmen av gårde i en ny retning, og på den lune østerrikske landsbygda tar historien en dramatisk vending. Her må Alex konfronteres med nær og vond fortid, og står plutselig overfor redselsfulle kvaler som spiser ham opp innenfra.
I en dvelende form med gradvis mer psykologisk effekt, byr Revansje på krevende utfordringer også for sitt publikum. Det er tung materie regissør Götz Spielmann gir seg i kast med, der han kverner ut en karakterdrevet hevnfilm som kryper smertefullt inn under huden. Stillheten i de lange tagningene fremhever den menneskelige smerte og isolasjon som ligger i karakterene, mens tradisjonell filmmusikk viker unna og gir plass til naturlige lyder som bevisst brukes for å understreke historien. Som i åpningsscenen når stillheten brytes raskt og uventet av en stein som kastes i det blikklare vannet. Man vet aldri riktig hva som er på vei til å skje.
Den tyskspråklige originaltittelen, Revanche, har dobbel betydning; revansje forstått som i det å hevne seg, og som et uttrykk for «en ny sjanse». Og det er nettopp mellom de to dimensjonene filmens hovedperson forflytter tankene – spilt, skrevet og regissert med uhyggelig presisjon. Revansje skaper troverdighet rundt en ytre ramme som på avstand virker konstruert; fordi den er så genuin, så subtilt søkende, så tungt til stede i øyeblikkene og så gjennomført sterk i alle ledd.
(Lytt også gjerne til vår Filmfrelst-episode om Revansje.)