Messias-figuren Kowalski i et sårt øyeblikk. Fra filmen «Vanishing Point»

Alle filmmagasiner har en liste over julefilmene vi alle liker å se. Alt fra Tante Pose ^[1] til Flåklypa Grand Prix ^[2], Tre nøtter til Askepott ^[3] og Med Grimm og Gru ^[4] listes opp som en av mange avløsninger fra etegildet og nøtteknekkeriet. Vi her på Montages har vår egen ^[5]. Men hva med oss som egentlig ikke liker disse filmene noe særlig eller oss som synes at nok er nok? (Er det forresten å regne som blasfemi å si at man ikke liker Flåklypa Grand Prix?) Da jeg satt og funderte over hvilke filmer som skulle kjøpes inn til jul kom assosiasjonene til ordet «jul» på en litt skeiv måte. Hva om man bare gjør om på ordet litt og ser hva slags filmer som dukker opp? Det nærliggende (og kanskje mest plumpe) er å slenge på en «H» foran, og dermed åpner en ny verden seg opp: Hjulefilmene.

I en tid der julemarsipanen, juleølet og julebrusen knapt forlater butikkhyllene før de igjen inntar med full storm lenge før jul, er det kanskje mange med meg som er lei av jula allerede før den kommer. Den samme musikken, de håpløse konsertene, en jevn strøm av nye julefilmoppgulp, og ikke minst pressens julefilmlisteonani velter ut av alle kanaler og medier. Så hvorfor ikke innta nok en presseliste, og heller slappe av med litt hjul i jula?

Den første av fem filmer man må få med seg er jo selvsagt Sam Peckinpah ^[6]s Convoy ^[7]. Kort fortalt er dette en moderne western der hesten er byttet ut med lastebilen, og det fortelles en historie om USA som moderne nasjon med sterke kontakter til sine filmhistoriske røtter på 1800-tallet. Kris Kristoffersen spiller Rubber Duck, den lovløse lastebilsjåføren som alltid kommer på kant med styresmaktene på sin vei fra truckstop til truckstop. En dag får han nok, og blir nærmest en Messias-figur for undertrykte; en slags Shane ^[8]-figur i den moderne, industrielle og kapitalistiske verden. Convoy gir oss selvfølgelig bøtter og spann med bilkjøring og stunts i god amerikansk ånd. Kjøretøy av alle slag gir oss et tverrsnitt av amerikas kjærlighetshistorie med eksplosjonsmotoren der mottoet er «fast women», «fast food», og – ikke minst -- «fast cars».

Som nummer to finner vi roadmovien Vanishing Point ^[9] som også kan karakteriseres som en moderne western. Vår helt, Kowalski, forsøker å komme seg fra Denver til San Francisco på under 15 timer. I hans hvite ^[10] (!) bil setter han seg full av amfetamin et ambisiøst mål og gir full gass. Han planlegger ingen stopp før San Francisco, men skjebnen vil det annerledes. Nesten helt fra starten jages han av diverse trafikkpoliti fra stat til stat, godt hjulpet av den blinde DJ-en Super Soul. I tillegg til å gi oss store mengder hasardiøs bilkjøring, blir vi utsatt for en merkelig kryssklipping som skal gi oss et større bilde av Kowalski. Det hele blir så surrealistisk og underlig at det skrider over den magiske grensen der ting går fra idiotisk til kultaktig. Temaet er, som Convoy, frihet og «the American way» og en tendens til å male et Messias-bilde av Kowalski. Amerikanerne elsker sin frihet – i hvert fall på film.

David Lynch sitt mesterverk Wild at Heart ^[11] har karret seg opp på en god tredjeplass i listen over hjulefilmer. I motsetning til de andre er det ingen klassisk 1970-talls hjulefilm, men likevel synes jeg at den passer inn her. Det er jo selvsagt mye bilkjøring, men det er en hel del referanser til «the american way of life» og bilhysteriet i USA. Samtidig som den gjør en pastisj over western-myten og roadmovie-filmene, sier den noe kritisk om utviklingen og, ikke minst, 1990-tallets mediehysteri rundt ozonlaget. «Haven’t you noticed the buildup in traffic lately?» spør Lula før hun like ubeveget ytrer en naiv bekymring over ozonlagets skumle forsvinning.

Death Race 2000 ^[12] er en god nummer fire på denne listen. Jeg snakker selvsagt ikke om den kjedelige re-maken med Jason Statham i hovedrollen. Selv i fremtiden er bilen like viktig som nå, og den er selvsagt helt lik samtiden filmen ble produsert i. Det virker som at mennesket kun har holdt på med selvdestruktive ting i stedet for å finne opp en mer effektiv løsning enn den håpløse eksplosjonsmotoren. Som alle framtidsvisjoner der bilen er involvert brukes den til negative ting, men den er samtidig et maskulint statussymbol som vi er kjent med fra våre dager. Death Race 2000 er en videreføring av westernmyten der ønsket om frihet står høyest av alt.

På femte og sisteplass finner vi Smokey and the Bandit ^[13]. Det norske fenomenet «fläskbussen» ser ut til å ha sine amerikanske røtter godt plassert her. Et trailerlass med øl skal smugles over flere statsgrenser, og det er opp til Bandit å få dette i boks uten at politiet får fatt i dem. Han må bruke sine overlegne sjåførkunnskaper og uante mengder med hestekrefter støtt og stadig for å bekjempe lovens lange arm. Western-temaet, som i alle andre filmene på denne listen, er like viktig i denne filmen også. Det handler om full frihet (med andre ord skattelette på alkohol) og hestekrefter.

Selvsagt er det flere filmer som hadde fortjent å bli nevnt, men dette er kun en liste over topp fem hjulefilmer som egner seg til åndelig pause i mellomjulas etegilde og familiebesøk. Det er selvsagt mulighet for å komme med egne forslag i kommentarfeltet over dine anbefalte hjulefilmer som kan gi oss en pause fra den oppkonstruerte julestria. Er det noe vi filmfolk liker, så er det topplister. God hjul, da!