James Cameron har stått for flere av mitt livs avgjørende filmopplevelser. Da jeg som elleveåring så Titanic med foreldrene mine på kino, gjorde dette et så uutslettelig inntrykk på mitt unge sinn at jeg aldri har klart å granske filmen med et kritisk blikk. Og jeg ser den fortsatt én gang i året. Terminator 2: Judgement Day var den første actionfilmen som viste meg noe mer enn enkel spenning og eksplosjoner; med en intelligent og oppriktig tankevekkende science fiction-fabel og en overraskende emosjonell dimensjon, ble den en målestokk få filmer i samme sjanger har maktet å parere. Der Camerons første Terminator fortsatt er en angstfylt og mørk lavbudsjettsvisjon, er og blir T2 den mest overveldende og komplekse actionfilmen noensinne – og kanskje den beste oppfølgeren?

Her får den dog konkurranse i Aliens. Cameron fikk tilbudet om å regissere filmen etter suksessen med The Terminator, og bestemte seg øyeblikkelig for å foregripe oppdraget med minste mulige ydmykhet; hans oppfølger ville på ingen måte tråkke i de samme, anerkjente sporene som Ridley Scotts første film. Cameron beholdt riktignok mytologien fra Alien, men på alle andre måter er Aliens en motsetning mer enn den er en fortsettelse. Sigourney Weaver fikk en langt mer utfordrende rolle, og den intense spenningen fra Scotts svettende klaustrofobiske film ble artikulert gjennom nesten ufattelig handlekraftige actionscener; her skulle ting gjøres og ikke føles. Weavers Ellen Ripley ble et feministikon for all fremtid, og Cameron fikk manifestert sine genuine egenskaper som historieforteller. Spesialeffektenes primus motor ble han først med fantastiske The Abyss, som var den første filmen som tok i bruk tredimensjonale CGI-effekter slik vi kjenner dem i dag. Så ble han også i økende grad kjent for sitt overmot; sine absurde budsjett, grenseoverskridende ideer og diktatoriske fremtreden. Han erklerte seg selv «the king of the world» når Titanic sopet inn elleve Oscar-statuetter, og dykket (bokstavelig talt) deretter ned i sin egen lille hule av teknologiske eksperimenter. Plutselig var han ute av oppmerksomhetssfæren, og hovedsakelig referert til som en fordums helt.

Fansen gikk derfor helt av skaftet når Cameron erklerte at han endelig skulle returnere til fiksjonsfilmen med Avatar. Etter å ha sett Peter Jacksons Ringenes Herre-trilogi, og hvordan Weta Digital og Joe Letteri på pustberøvende vis hadde levendegjort Gollum, kunne han endelig dra sitt livsverk opp av arkivskuffen og igangsette prosessen med å skape planeten Pandora. En slags tenåringsdrøm fikk ta steget ut i virkeligheten, i hendene på verdens mest bortskjemte ungfol; en kriger som ikke skyr pretensjoner og pompøsiteter, og som ikke går av veien for uttalelser som vitner om Ikaros selv. Avatar skulle bli en revolusjon og et paradigmeskifte fra dag én. Vel vitende om sine egne evner prøvde aldri Cameron å legge skjul på at han vendte tilbake til filmskaperyrket med ett eneste mål: Å lage en filmhistorisk milepæl.

Etter mange år med spekulasjoner og utsettelser, kom endelig den første traileren og de første bildene fra Avatar i sommer. Og sjelden har vel overmotet blitt straffet så hardt; hele verden reagerte i en nærmest unison skuffelse over et univers som så ubehagelig artifisielt ut og karakterer som mest av alt minnet om figurer i et dataspill. Vidunderet Cameron hadde lovet oss, spredde istedet mistanke om at dette kunne bli et flaut selvmål fra en spiller som forlengst har sluttet å følge med på banen. Hypen lå død, og ethvert forsøk på å skape engasjement mislyktes – selv den langt bedre traileren som går på kino i disse dager, resulterte ikke i den euforien man hadde forestilt seg når filmen fortsatt bare eksisterte i det ukjente.

Så løftet plutselig kullbitene seg fra asken. Selv om den barnslige fanboyen i meg gledet seg til Avatar uavhengig av dalende hype, hadde jeg dels stålsatt meg for en kunstnerisk skuffelse, og dels forberedt meg på kritikermassakre. I hendene på kyniske filmskribenter var det enkelt å se for seg en blodig slakt av årets blåfargede julegris. Men så begynte anmeldelsene omsider å tikke inn, og mot all forventning kunne de fortelle om den revolusjonen James Cameron lovet oss for flere år siden. Filmen får unisont skryt for å ha banebrytende effekter (som trailerne visstnok – og åpenbart – ikke har klart å rettferdiggjøre), for å ha skapt et komplekst og fascinerende eventyrunivers, for stram historiefortelling og for karakterer som engasjerer på alle nivåer. Den avgjørende tredjeakten beskrives som en kaskade av følelser og dynamisk action i en kobinasjon man ikke har sett maken til. Dessuten fremhever alle Camerons beherskelse av 3D-formatet; ingen har klart å bruke dette på en like sofistikert måte, og i så måte blir Avatar filmen som virkelig løfter denne teknikken til å bli et narrativt og ikke bare utmattende, visuelt virkemiddel. Og disse anerkjennelsene kommer ikke bare fra nerdete nettblogger; gråhårede mastodonter som Roger Ebert, Anne Thompson og veiledende filmmagasiner som Empire og Total Film bøyer seg i det samme støvet, og har allerede begynt å snakke om potensielle Oscar-priser i de tyngste kategoriene.

Så, etter all tvil, har Ikaros reist seg fra asken med en føniks i hendene. Avatar har tilsynelatende skrevet seg inn i historiebøkene, og alle fans, og ikke minst alle involverte, ser ut til å kunne puste lettet ut. Selv svever jeg på en sky av forventning frem til fredag 18., og gleder meg til å kunne erklære at James Cameron nok en gang har bevist seg som en konge på planetens filmtrone.

«Avatar is a joyous celebration of story craft and the visual possibilities of cinema. Cameron had set his sights on taking the technology of film where no one had gone before. And he delivers. Avatar is stunning. Cameron and Peter Jackson’s Weta Digital (led by VFX master Joe Letteri) have changed the way movies are made. (…) Any self-respecting cinephile will have to see this film, not just once, but over and over again.» – Anne Thompson

«Watching «Avatar,» I felt sort of the same as when I saw «Star Wars» in 1977. (…) «Avatar» is not simply a sensational entertainment, although it is that. It’s a technical breakthrough. It has a flat-out Green and anti-war message. It is predestined to launch a cult. It contains such visual detailing that it would reward repeating viewings. (…) I’ve complained that many recent films abandon story telling in their third acts and go for wall-to-wall action. Cameron essentially does that here, but has invested well in establishing his characters so that it matters what they do in battle and how they do it. There are issues at stake greater than simply which side wins.It takes a hell of a lot of nerve for a man to stand up at the Oscarcast and proclaim himself King of the World. James Cameron just got re-elected.» – Roger Ebert

«In years of development and four years of production no detail in the pic is unimportant. Cameron’s collaborators excel beginning with the actors. Whether in human shape or as natives, they all bring terrific vitality to their roles. Mauro Fiore’s cinematography is dazzling as it melts all the visual elements into a science-fiction whole. You believe in Pandora. Rick Carter and Robert Stromberg’s design brings Cameron’s screenplay to life with disarming ease. James Horner’s score never intrudes but subtlety eggs the action on while the editing attributed to Cameron, Stephen Rivkin and John Refoua maintains a breathless pace that exhilarates rather than fatigues. Not a minute is wasted; there is no down time. The only question is: How will Cameron ever top this?» – Kirk Honeycutt, The Hollywood Reporter

«But it’s also a long way from just some sterile technical exercise. Avatar sees Cameron revisit his favourite trick: using hardware to unearth humanity. He carves out the most ambitious screen backdrop ever conceived, then uses it as a staging ground for riffs on military morality, environmental anguish, science versus nature, spirituality versus pragmatism… And, in his hero’s story, he presents a grand illusion – offering what seems to be a theme of internal conflict and physical reawakening before unleashing a final sucker-punch reveal that’s unexpected, devastating, moving and instantly iconic…

Oh, yeah… And there’s action, too: sinew-straining, jaw-snapping beast battles; rampaging fist-fights; arcing arrow attacks; whirring gunships peppering the canopy with incendiary fire; lumbering battle-mechs pummelling the life out of Pandora with synthetic death. (…) It’s an audacious, awe-inspiring work of modern art that reinvents and redesigns the whole process of sitting in a darkened room staring up at a screen. Sure, it’s taken him ten years, but Cameron has achieved no less than a rebirth of cinema.» – Total Film