Ei jente går rundt i London og tar bilder til et kunstprosjekt. Lena (Viktoria Winge) er en jeger med kamera som finner et bytte. Hun fanger den unge mannen Sol (Luke Treadaway) i linsa på utesteder og vernissasjer, i parken med en mannlig elsker, hjemme hos seg selv med en elskerinne. Bildene hennes er i arty svart-hvitt med en tidstypisk, grafsende, poetisk intimitet. To kropper slengt på ei seng, en overkropp gjennom vinduet med ei fremmed hånd på brystet. Vi klipper til kunstskolen hvor en lærer ser på prosjektet. Hva er neste skritt? spør han og Lena svarer febrilt: Jeg må komme nærmere. Læreren legger hånda over hennes og rister på hodet: Nei, du må stoppe her.
Men Lena stopper ikke. Hun er fanget i forfølgerens rus. Hun følger etter, stadig nærmere, men til slutt blir hun oppdaget. Sol snur seg, går tett på og spør: Hvorfor følger du etter meg? Hun benekter og prøver å stikke, men han gir seg ikke, tar henne igjen med lange skritt. Nå er det hun som blir forfulgt. Vi ser dem sammen i et par dager. Bølgene av kikking og forfølgelse trekker seg fram og tilbake mellom dem. En gang er de i parken, hun skryter av å kunne klatre i trær, han ber henne bevise det. Hun tar utfordringen, svinger seg lett og smidig opp på ei kraftig grein, klatrer stadig høyere opp i det gamle treet. Imens roter han i veska hennes, finner kameraet og tar det opp, snur seg mot trekrona og begynner å fotografere henne. Hun blir sint, dette vil hun ikke. Linsa er snudd, hun føler seg blottstilt, utsatt. Hvem vet bedre enn henne hva kameraet kan?
Seinere får han se bildene hun tok av ham i smug. Det er ikke noe han finner tilfeldig, hun viser ham dem, et blaff av tillit, men han blir sjokkert, forbanna. Forbindelsen fortsetter, uten at de virker trygge på hverandre. Pønsker han på noe? Er det mulig å se en annen? Kan et kamera fange en sannhet som ellers er for flyktig til å ses? Eller juger det bare, ved å skille ut øyeblikk som hver for seg er uviktige, en utvelgelsens løgn?
Victoria Winge gjør en glimrende prestasjon som Lena: trompete, hissig, men med sjeldne smil som lyser opp lerretet. Alvoret hennes er dirrende, usikkert, mens også uregjerlig og målrettet. Hun viser den samme sårheten jeg husker fra Reprise, men får mer å spille på her. I hennes skikkelse forblir Lena jeger, selv når hun forsøkes omgjort til bytte.
Scratch er blitt til gjennom støtte fra prosjektet «Nye veier til korte filmer». Regissør Jakob Rørvik er utdannet fra London, og blir omtalt som noe av det mest lovende på regisiden i norsk film. Under Oslo-premieren på Blått Lerret ble det sagt at han har røttene godt plantet i 1960-tallets kontinentaleuropeiske film, med forbilder som Antonioni (særlig Blowup) og Truffaut. Men jeg synes også uttrykket har noe høyst kontemporært: En flyktig, blikkorientert form, og i enda større grad tematikken. Filmen problematiserer kikking, forfølgelse, intimoverskridelse, i et filmatisk språk svært forskjellig fra reality-estetikkens glatte, fargemettede verden. Vi møter kun denne bleke flyktigheten som øker følelsen av poesi og realisme.
Flere bilder fra Blått Lerret finner du her (på flickr-siden min). Og for dem som er nysgjerrige på festen rundt London-premieren har produksjonen lagt ut bilder her. Sjekk gjerne også ut nettsidene til regissøren og filmen.