Det norske filmåret 2009

Nazi Zombies

Enkelte har kalt det siste tiåret en gullalder for norsk film. De burde isåfall få en definisjon av uttrykket trøkket ned i halsen, og med det forhåpentligvis oppnå nok innsikt til at de gulper opp et mer nyansert bilde. For selv om norsk film i denne perioden både har fått frem flere talenter, blitt en mer ressurssterk og selvsikker bransje, gjenvunnet publikums interesse og attpåtil skapt noen virkelig gode filmer, er det snarere våre naboland som har hatt et godt tiår – og Sverige ser nå ut til å være midt inne i nettopp en gullalder. Vi er fortsatt et godt stykke unna, og målsetningen nå må være at vi ved inngangen til et nytt tiår har selvinnsikt nok til å fortsette den positive utviklingen uten at å måtte ty til slike ufortjente stempler.

Det norske filmåret 2009 har derimot i de samme oppsummeringene blitt ledsaget av en atskillig mer lunken tone, eksempelvis i bransjebladet Rushprints siste nummer. Det er en svaksynt iakttagelse, tuftet på en sammenligning med de unaturlig lovpriste årene som har kommet i forkant. Ok, så fikk vi ingen gjentakelse av glansåret 2006/2007, men ellers har den norske filmproduksjonen vært akkurat like skoleflink som den har vært de siste årene. Men deri ligger også problemet – ved inngangen til et nytt tiår er den kjedeligste erkjennelsen at trass i et tiår med vekst, avsluttes det ikke med hverken større vilje til eksperimentering eller utfordring, snarere som en oppsummering av den passiviteten som dessverre fortsatt preger norsk film anno 2009.

Det startet riktignok veldig lovende, både hva angår publikumsoppslutning og interesse for å prøve ut noe nytt. Max Manus fortsatte sin suksess fra julepremieren året før, og hentet nye 757.688 nordmenn til kinosalene i de første månedene av det nye året. Det påvirket nok besøket på flere av de andre hjemlige produksjoner som hadde premiere i perioden. Tommy Wirkolas Død snø var allikevel original nok til at den greide å få fokuset vekk fra Max Manus’ pr-kampanje, og ble belønnet med nesten 140.000 solgte billetter.

Død snø fortjener da også prisen som årets norske suksessfilm. Per i dag er distribusjonsrettigheter solgt til over 60 land, den har vært vist på alt fra prestisjetunge Sundance til mer fanmiljø-orienterte Frightfest og har gitt Wirkola en potensiell Hollywood-karriere på kjøpet. Sett i sammenheng med motstykket Max Manus, er det interessant å se hvilke filmer vi greier å profilere i utlandet. Vår egen krigshistorie skutt i forslitt Hollywood-stil gidder ikke en gang svenskene å bry seg om, men nazizombier i eksotisk snølandskap vekker derimot interessen både fra festivaler, publikum og filmskribenter rundt om.

ani_30546_1

Selv om det er langt fra Wirkolas Død snø til Rune Denstad Langlos Nord, er det fristende å tenke at bruken av eksotiske landskap er medvirkende årsak også til sistnevntes utenlandske suksess. Trass i veldig positiv mottakelse i pressen, løste bare 36.602 nordmenn billett til filmen. Den markerte seg allikevel raskt som en av årets få norske festivalfilmer dette året, blant annet som åpningsfilm for Berlinalens prestisjetunge Panorama-seksjon og senere med visninger både i Tribeca og Karlovy Vary. Mye av den samme schizofrene mottakelsen opplevde Matias Armand Jordal med sin Sammen. Riktignok med noe mer negativ mottakelse av kritikerne og bare 13.000 solgte billetter, men den fikk senere gleden av å bli plukket ut til konkurranse i både San Sebastian og Toronto.

Også Pål Jackmans etterlengtede nye film fikk premiere i denne perioden. Jernanger så en stund ut til å passere utenom publikums antenner, men ble etterhvert en aldri så liten sleeper hit med 60.000 solgte billetter. Produsert av Maria Ekerhovd utenom det statlige støttesystemet, men med midler fra private investorer og produksjonsselskaper, var det rett og slett deilig å se filmen ende opp med et helt ålreit besøk. Interessant er det også sett i sammenheng med en annen film som hadde premiere en drøy måned senere, nemlig Eva Dahrs film etter Jostein Gaarders bestselger Appelsinpiken. Budsjettert på i overkant av 30 millioner med mye omtale frem til premieren, var dette en av de norske filmene både bransje og kinosjefer vel forventet mest av. Men traileren varslet tidlig at dette ikke skulle fenge spesielt mange, og når kritikerne også etterhvert serverte den ene lunkne anmeldelsen etter den andre, var det kanskje ikke rart at bare snaue 30.000 valgte å se filmen. Flopp kan det med rette kalles når en film med disse forutsetningene ikke greier å vekke større interesse.

De totalt forskjellige forutsetningene for disse to produksjonene er et tydelig tegn på den nye bredden i det norske produksjonsmiljøet. På den ene en uavhengig og lavt budsjettert produksjon med en produsent viljesterk nok til at hun etter mislykket frierferd hos konsulentene, allikevel går tar den tunge veien hos de private aktørene for å virkeliggjøre regissørens intensjoner. På den andre siden en høyt budsjettert, statlig finansiert film, med øvrig finansiering hentet fra diverse co-produksjonsland, tuftet på interessen for opphavsmaterialet. I norsk film anno 2009 var det altså plass til begge prosjekter, og slik må vi jobbe for at det blir også i det neste tiåret.

Et fåtall dokumentarer hadde premierer på utvalgte kinoer i denne perioden, samtlige bortsett fra én til heller labert billettsalg. Resultatet ble en tildels fordummende debatt om grunnlaget for å lansere dokumentar på kino. Jakten på hukommelsen, Håkon Bleken og Sannhetsjegeren opplevde eksempelvis alle lave besøktall på mellom 1000 og 3000.  Samtidig viste suksessen til Yodok Stories senere på året at publikum faktisk gjerne ser dokumentar på kino – Nesten 11.000 endte opp med å se den.

YATZY_582285p

I mars ble samarbeidet mellom distributør Nordisk og produksjonsselskapet avsluttet med en lansering som på mange måter oppsummerte førstnevntes tildels snodige håndtering av sistnevntes filmer de siste årene. Katja Eyde Jakobsens Yatzy ble sett av 27.308 nordmenn, et tall som etter min mening egentlig er helt ålreit for den kunstnerisk ganske så ambisiøse filmen. Men med en pr-kampanje som fremstilte filmen som en fjortisfilm Hollywood ellers gir målgruppen dusinvis av hvert år, ble antall solgte billetter avfeid som skuffende dårlig, sett i sammenheng med det feilaktige inntrykket av hva slags film det var. Det er uansett liten tvil om at er et av våre mest interessante produksjonsselskaper, forhåpentligvis noe publikum også etterhvert vil lære seg nå som Euforia har tatt over som distributør.

Dusinvare var derimot en mer presis merkelapp på horrorfilmen Skjult, et prosjekt som forsøkte å melke hjemmepublikummets store interesse for norske varianter av sjangeren de senere år. Noen blockbuster ble allikevel filmen aldri, selv om 83.847 solgte billetter er bra i et år som ellers preges av lav interesse for norsk film blant publikum. Det samme kan ikke sies om Snarveien; enda en sjangerbror, vågalt nok lansert midt i sommerferien. Bare 48.174 løste billett, og ga dermed bransjen enda en unnskyldning for å fortsette trenden om å ikke lansere norsk film om sommeren. Unnskyldningen er allikevel latterlig lettkjøpt – Snarveien hadde en nær sagt usynlig pr-kampanje, med plakater, trailere og lignende knapt tilstede på kinoer eller andre steder før siste uka før premieren. Sikkert et bevisst valg, men skal norsk film konkurrere med blockbustere fra Hollywood, må pr-kampanjene være dertil synlige. Daværende kulturminister Trond Giske bevilget riktignok 500.000 ekstra til markedsføringen, fordi filmen skulle ha mer ressurser i møte med Transformers 2 og andre giganter. Hva ble disse pengene brukt til, mon tro?

Sommerperioden kom og forsvant med Hollywood enerådende som alltid, og med tallene til Snarveien som en bitter påminnelse om hvor liten tro norske distributører egentlig har på hjemlige produksjoner. Så skulle det vise seg at publikum da heller ikke var spesielt interessert når høsten kom, for i tur og orden kom filmer som skuffet betraktelig sett i sammenheng med forventningene. Upperdog kan vel kalles et hederlig unntak. Ihvertfall av kritikerne, som igjen øste lovord over regissør Sara Johnsen og omtalte filmen som alt fra årets beste til tiårets beste. Publikum fulgte opp, og ved hjelp av både solide terningkast og en kreativ pr-kampanje greide filmen å trekke 110.000 til kinosalene.

Rottenetter

Så ble mottakelsen desto styggere for Arild Østin Ommundsens Rottenetter. Trass i det som egentlig var en både kreativ og engasjerende pr-kampanje, så bare 15.791 filmen på kino, sannsynligvis mye fordi både anmeldelsene og diverse etterfølgende artikler rett og slett slaktet filmen. Den nevnte pr-kampanjen skal ha mye av skylden, der et såkalt Alternate Reality Game ble satt i gang for å skape blest. Spillet tok utgangspunkt i filmens univers, og brukte sosiale medier og nettet forøvrig til å vekke interesse. I seg selv ble det en suksess med mange tusen spillere, men det ble altså aldri overført til selve filmen. Paradox må ha spurt seg selv om hvorfor, men fra utsiden så det egentlig ganske opplagt ut – samtlige sosiale medier og kanaler ellers omhandlet spillet og spillet alene, men fikk aldri noen funksjon utover dét. Ensrettingen gjorde at publikum aldri ble interessert i filmen Rottenetter, og spillet overskygget fullstendig det det egentlig var laget for. Håpet må allikevel være at dette ikke ødelegger for fremtidige satsinger på kreativitet innen markedsføring på nett, et område der norske distributører fortsatt er forbausende lite kreative.

Gunnar Vikenes Vegas hadde premiere omtrent samtidig, og opplevde raskt å bli satt i samme bås som Yatzy, men den skulle gudskjelov oppleve en bedre mottakelse fra både kritikere og publikum. Filmen ble ingen storsuksess, men cirka 50.000 nordmenn lot seg interessere av ungdomsdramaet. Vi i Montages benyttet anledningen til å forsøke å rette opp igjen det ufordelaktige fokuset på Yatzy, og skrev denne artikkelen der vi tok for oss de to filmene sammen. To solide ungdomsfilmer som hver på sin side tør å tematisere problematikk på en måte som kommuniserer både med og utover deres unge målgruppe, men som aldri fikk det fokuset de ba om av presse eller publikum.

I den andre enden av fordelingskabalen sitter Margreth Olin – årets mest omtalte, siterte og avbildede filmskaper. Hennes spillefilmdebut Engelen fikk tildels overstrømmende mottakelse av anmelderne, og er per dags dato på vei mot 100.000 solgte billetter. Dette siste burde egentlig ikke komme som noen overraskelse, ikke minst på grunn av filmskaperens evne til å profilere filmene sine. Personlig synes jeg det er både trøttende og tildels irriterende at én enkelt filmskaper så til de grader kan dominere avisene, spesielt når vel så reflekterte og interessante regissører som Vikene, Jacobsen eller Jackman sliter med å i det hele tatt få spalteplass. Allikevel sier det kanskje mest av alt om vår mangel på virkelig tydelige stemmer i norsk film når en egentlig ganske ordinær film som Engelen klarer å karre til seg så mange reportasjer og sterke adjektiver. Kanskje sier det også sitt om filmjournalistenes begrensede interesse for norsk film? En tilstandserklæring av de kjipe, spør du meg. Men Maria Bonnevie leverer en av årets beste skuespillerprestasjoner, og sprøyten i rumpa hennes vil vel huskes som et av de senere års mest ikoniske filmøyeblikk.

Der Olin selvtilfreds kan tapetsere albumet med utklipte avisartikler, har vel kanskje Håkon Gundersen forlengst brent opp samtlige. For få enkeltpersoner i det norske kulturlivet fikk kjipere oppmerksomhet enn etter premieren på hans mye omtalte Svik. Først ble filmen slaktet i samtlige aviser, dernest valgte én etter én av kinosjefene å ta filmen av plakaten bare etter noen dager. Når så distributør SF valgte å slutte å gjøre pr for filmen, var katastrofen komplett og et ambisiøst og oppriktig velment filmprosjekt var snudd til noe illeluktende.

julenatt_61770q

Det føles naturlig å avslutte denne artikkelen med den norske barnefilmen. Ikke bare fordi den igjen redder kinobesøket på hjemlige produksjoner, men også fordi den denne høsten etablerte seg som bransjens mest kyniske og vulgære pengemaskin. Christian Los debutfilm Bestevenner er et unntak, kanskje også Knerten, trass i sin ubehagelig moderniserte glossyhet. At førstnevnte film i det hele tatt greide å trekke publikum er et lite mirakel, inneklemt som den jo ble mellom mer spaltevennlige digitalanimerte trefigurer og blånisser. Men 40.000 så filmen, et tydelig bevis på barnefilmens status hos det norske kinopublikummet. Knerten på sin side endte opp med rundt 350.000 solgte billetter, og ble akkurat den blockbusteren vi alle vel forventet, trass i at flere enn undertegnede trist måtte erkjenne at Paradox på veien greide å ødelegge mye av det Knerten egentlig stod for. Olsenbanden jr.-seriens kanskje nest siste film hadde på sin side premiere tilbake i januar, og ble sett av nesten 190.000 barn med foreldre. Et solid tall, selvsagt, om enn noe lavere enn de foregående filmene.

Nei, den store heslige ulven i dette selskapet er ikke en noe lettkjøpt Knerten, men nissene i Blåfjell. For veien fra NRK til horestrøket skulle ikke vise seg lang når rette folk fikk ferten av nissene. Det var med en ganske stor porsjon vantro jeg tidlig i november passerte McDonald’s, og så reklame for blånisse-milkshake. Det er ikke første gang norske produsenter inngår avtaler med lignende aktører, mest kjent er kanskje Fritt Vilt-seriens samarbeid med Burger King. Men blånisser hos McDonald’s er å ta det for langt. Når man så et par måneder senere ser samme aktør reklamere med at man kan vinne en rolle i neste film i samarbeid med kjeden, er det fristende å spørre seg om det ikke finnes andre aktører det hadde vært bedre å profilere seg med? Produsent Jørgen Storm Rosenberg og distributør Sandrew Metronome kan uansett gni seg fornøyd i de klissete fingrene, og konstatere at også denne har blitt konsumert av nesten 350.000 barn med foreldre.

2009 ble et år som de foregående, med filmer som i det store og hele inntar en passiv rolle i samfunnet vi lever i. Engelen ble en tidvis banaliserende, tidvis poetisk oppvekstskildring fremfor den rå og realistiske filmen flere av oss vel hadde håpet på, mens Rottenetter ikke lykkes i å ta brodden av det kyniske miljøet den så originalt hadde valgt å portrettere. Vegas og Yatzy fikk aldri lov til å fremstå som de slagkraftige filmene de tildels lykkes i å være, mens Upperdog kanskje fikk ufortjent mye superlativer for sin kreativitet til såpass konvensjonell film å være. Svik og Jernanger viste vilje til å satse utenfor de etablerte støtteordningene, mens Appelsinpiken viste at suksess ikke er lettkjøpt. Knerten kan på sin side se frem til giftemål og forhåpentligvis større tro på opphavsmaterialet fra produsentene, mens Blånissene må på slankekur etter å ha spist seg fete på hamburgere for pengene alle foreldrene har lagt igjen i trusa deres.

Les også: