«A stylish and sexy new thriller…a stunning journey in an exotic Spanish landscape that simmers with heat and suspense,» heter det i beskrivelsen på iTunes Music Store, der filmen nylig ble gjort tilgjengelig for de med amerikansk konto ^[1]. Dette er Jim Jarmusch ^[2]‘ nyeste verk, som nå også er tilgjengelig på DVD, i påvente av plutselig norsk kinopremiere (?). Beskrivelsen er nok misvisende, til tross for at den kanskje egentlig ikke lover mer enn den holder. For det stemmer at filmen er stilfull og eksotisk iscenesatt i hete spanske omgivelser. Men å kalle The Limits of Control for en thriller blir som å plassere Antichrist ^[3] i splatter-hylla.

Skjønt, nøyaktig hvilken hylle The Limits of Control skal settes i er langt fra innlysende. Notorisk ukonvensjonelle Jarmusch har igjen begått en minimalistisk, nedtonet film med utradisjonell dramatisk progresjon, lange dvelende scener og et tøyleløst, eksperimentelt forhold til sjanger. Dette er Film Noir badet i farger og solskinn, spionfilm uten spennende plot, essay uten tydelig tese. Som krydder får vi surrealitisk western, en anelse science fiction, og elementer av parodi på samtlige overnevnte. Mest påfallende er det at Jarmusch gjør sitt ytterste for å sørge for at vi ikke blir underholdt. The Limits of Control er en James Bond-film strippet for actionscener, biljakter, promiskuøsitet og tørrvittige kommentarer. Vi aner ikke hvem helten er, hva oppdraget hans er, eller hva som egentlig foregår under filmens serie av «hemmelige» møter med kontakter i tåpelige forkledninger, ispedd klønete ordvekslinger og overlevering av kodete meldinger.

Jarmusch styrer bevisst unna ethvert tilløp til klimaks og forløsning, og overlater dermed rett og slett det meste til fantasien. Så er da også «use your imagination» blant knippet av mantra som repeteres gjennom filmens forløp. «Reality is arbitrary» er et annet. Man aner etter hvert at poenget med disse lite subtile jungelordene kanskje nettopp ligger i deres status som klisjéer.

Ser man bort fra forventningen om at «nå bør snart noe skje» (det gjør det ikke), så består det lille filmen har av spenning først og fremst av å lete etter spor av menneskelighet eller brister i fasaden på de karikerte rollefigurene vi blir servert. Når vår helt først viser en anelse tilløp til å miste beherskelsen, er det fordi en stakkars kelner ikke øybelikkelig forstår hvorfor han insisterer på å bestille to separate kopper espresso, der han sitter alene ved cafébordet. Som tilskuer er det kelneren vi identifiserer oss med. På samme måte blir vi gitt et ørlite pusterom og mulighet for å trå inn i filmen gjennom en gruppe barn på lekeplassen, som naivt og undrende spør «unnskyld, men er du en amerikansk gangster?» i det vår mann går forbi.

Så er det likevel noe fascinerende ved den kjedsommelige absurditeten. Man kan kanskje si at The Limits of Control utgjør en forlengelse av Jarmusch‘ utforskelse av samuraien. Og i likhet med leiemorderen i (relativt) publikumsvennlige Ghost Dog ^[4], er også hovedfiguren i The Limits of Control opptatt av streng selvdisiplin og regelbunden opptreden. Men vi snakker denne gang om et langt mindre humant beist, som i skikkelsen til Isaach De Bankolé ^[5] er ekstrem i sin asketisme: han verken spiser, sover, eller lar seg friste av sine nymfomane kvinnelige motspillere. Riktignok hender det at han går på kunstmuseum. Det er nemlig mye billedkunst, arkitektur og mote i The Limits of Control. Fargene er sprakende og varme, men stemningen er kald. Innstillinger rammes inn med overtydig, symbolladet presisjon, mens levende bilder og malerier glir over i hverandre. De filmhistoriske referansene er også mange, og ofte eksplisitte -- filmtitler skrives gjerne med store bokstaver på biler, på vegger, og inn i samtalene. Dialogen er sparsom, men gjerne påtatt, overfladisk og populærfilosofisk. Handlingen er gjentakende, sirkulær og nærmest meningsløs. Foto er stilrent og lekkert, tablåene vakre og tomme. Alt dette får meg til å tro at filmen kanskje handler om overfladighet, mer enn noe annet; overfladighet i kunst, kultur, bohemisme, og forbrukersamfunnets kunstige virkelighet.

Det er åpenbart at filmen prøver å formidle en god del, men flere enn meg vil nok ønske at Jarmusch hadde vært noe mer håndfast og fokusert. The Limits of Control bærer preg av å være en collage av mangfoldige, kanskje gode, idéer, som ironisk nok lider nettopp litt av mangel på kontroll. Vi ender opp med en filmatisk løk med mange lag, som det er vanskelig å komme til kjernen av -- om den finnes. Det hele føles innholdsløst og overfladisk i sin tematiske overflod, og grenser i beste fall til det pretensiøse. Riktignok ser jeg ikke bort i fra at det kanskje nettopp er det som er intensjonen. Men det er sannelig ikke godt å si om Jarmusch har laget en ubetydelig kunstfilm om kunst, eller en betydelig film om kunstens ubetydelighet.