Artikkelen er skrevet av tidligere bidragsyter Anette Hind Eliassen.

Oslo internasjonale filmfestival åpnet med Precious, basert på en roman av Sapphire og regissert av Lee Daniels. En overvektig analfabet gravid 16-åring, hennes mongoloide datter, onde mamma og sympatiske språklærer utgjør hovedkarakterene i denne varme, rørende og morsomme filmen som handler om å sette ord på erfaringene sine.

Vi møter 16-årige Precious (Gabourey Sidibe) første gang i klasserommet, stille på bakerste benk, men den store kroppen hennes gjør henne umulig ikke å få øye på, stirre på. Hun erklærer i en ganske så snakkesalig fortellerstemme at hun aldri pleier å prate. Med det etableres hun som et vandrende paradoks, og vi aner umiddelbart noe av problematikken den unge jenta sliter med, men også mulighetene hun har boende i seg. Men disse forhindres, ikke bare av Precious selv, men av den styggeste og slemmeste mora jeg har sett på film noensinne. Mary (Mo’Nique) har ikke bare poppbare kviser og skjeggstubber som definitivt burde barberes dersom hun vurderer å forholde seg til dagens kvinneideal. Hun mishandler også Precious på det mest brutale, og med en uberegnelighet som gjør at bare hennes tilstedeværelse føles svært ubehagelig. Ikke bare sliter Precious med mora, men også med dattera – hun har altså en liten datter, logisk nok kalt Mongo (Quishay Powell), ettersom hun har Down’s syndrom. Som om ikke det er nok, venter Precious barn nummer to.

Precious takler den harde virkeligheten ved å drømme seg bort, og noen av filmens både morsomste og såreste øyeblikk skjer i disse drømmesekvensene, hvor vi inviteres direkte inn i Precious’ forestillingsverden. Disse alterneres med hennes traumatiske minner, som viser seg i flashbacks. En av filmens stiligste sekvenser er når Precious blir satt under press i virkeligheten og får et flashback. Innholdet i flashbacket er så grusomt at Precious ikke klarer å forholde seg til det, og hun drømmer seg bort – innad i flashbacket, altså. Vi får se hennes fantastiske fantasiverden, før virkeligheten kaller henne nådeløst tilbake igjen. Med andre ord har vi fått se en slags lagkake av hva som foregår i Precious hode, og det fungerer riktig godt.

Drømmesekvensene og flashbackene forsvinner når Precious takler virkeligheten bedre, godt hjulpet av hennes lærer Ms. Rain (Paula Patton). Precious blir tvunget til å sette ord på det hun har opplevd, og her ligger hva jeg mener er filmens viktigste budskap: Gjennom å klare å uttrykke og formidle sine erfaringer og sin historie, er det mulig å forsone seg med det som har vært. Dermed blir man i stand til å ta grep om livet som det er nå, og gjøre det så godt som overhodet mulig, ut fra de forusetningene man nå en gang har fått tildelt av «God, or, whatever», som Precious ville sagt.