Sisters (1973) er kanskje ikke av de mest kjente verkene fra Brian De Palmas lange og saftige filmografi. Men som hans første virkelige mesterverk, er det en viktig film som banet vei for en av Hollywoods mest interessante regissørkarrierer i nyere tid. Sisters markerte begynnelsen på storhetstiden til De Palma og starten på en auteur-drevet retning, som særlig i 70-årene tydeliggjorde ham som en filmskaper med sjeldent visuelt særpreg. Men det virkelig store gjennombruddet, kom først tre år senere med Carrie i 1976. Og fremdeles er Sisters en relativt lite sett film (selv om nye fans har kommet til etter at filmen ble Criterion-lansert), og den perifiere statusen kan jo da brukes for å unnskylde nyversjonen.
Det har unektelig vokst frem en egen hollywoodsk nisjeindustri i å forsyne seg av 70-tallet uttallige horrorfilmer, og det lages nyversjoner (eller oppfølgere) i alle skalaer for dvd- og kinomarkedet. Ingenting er lenger hellig, og alle undersjangere berøres av uviljen til å satse på nye konsepter og ideer. Alt fra George A. Romeros zombiefilmer til slashere som The Hills Have Eyes og The Last House on the Left, en britisk kultperle som The Wicker Man, horror-okkultisme i The Omen, Dario Argentos stilfulle Suspiria, eller halve John Carpenter-katalogen med Halloween, The Fog og Assault on Precinct 13. Både 70-tallets kommersielle sjangersuksesser, så vel som kultfilmer og utpregede b-filmer, blir interessant når studioene kniver om utgi klassiske titler i moderne innpakning for et nytt og yngre publikum.
Ideen om å lage en ny versjon av Sisters må imidlertid ha kommet fra tanken om en oversett originalfilm med stort potensial, snarere enn å selge den nye versjonen på tittelen av den gamle. Den nye filmen, i regi av nykommer Douglas Buck, har heller ikke vært velsignet med nevneverdig interesse på veien fra produksjon til lansering. Det kom heller ingen oppsving etter et par tidlige festivalvisninger; filmen ble aldri kjøpt opp til kinodistribusjon, og tre år etter filmens produksjonsår, havner den rett på det norske dvd-markedet -- og neppe til beste plassering i butikkenes hyller.
Det er med skrekkblandet fryd man ser en personlig favoritt bli offer for filmbransjens trang til å gjøre remaker. Men så er det også alltid interessant å se hvilke grep som tas; hvor langt eller nært man legger seg fra originalfilmens historie og stil. Ekstra interessant er det når originalfilmen har et så distinkt uttrykk som Brian De Palma formidlet i 1973-filmen. Kan det gjenskapes, eller velger Douglas Buck å finne sin egen stil?
Svaret blir enkelt når vi skiller mellom historie og stil; mens Douglas Buck forholder seg noenlunde trofast til historiens utfoldelse, er det lite å kjenne igjen fra det visuelle uttrykket De Palma malte egen film med. Historien spinner rundt en journalist som oppdager et drap, uten å bli trodd av politiet som ikke finner noe mistenkelig ved det påståtte åstedet. Hun må derfor selv løse saken, som involverer et siamesisk tvillingpar og en lege med hang til eksperimentelle forsøk. Douglas Buck gir karakterene nye navn, men figurenes funksjoner er de samme. Skuespillerne er habile, om enn litt pregløse. Stephen Rea er et godt valg som bad guy, men er langt i fra like fryktinngytende og karismatisk som originalfilmens William Finley. I journalistrollen finner vi Chloë Sevigny, og hennes tilstedeværelse bruker å bety at noe interessant er på gang. Her reduseres hun imidlertid til en rolletolkning like pregløs som filmens uttrykk. Best ut kommer noe uventet franske Lou Doillon som er nær å skape en interessant og mystisk skikkelse av de siamesiske tvillingene -- en rolle i utgangspunktet tiltenkt Asia Argento som trakk seg ut av prosjektet i siste øyeblikk.
Det er naturligvis nye detaljer i Bucks versjon, oftest som en modernisering ved å understreke at handlingen finner sted i en ny alder. Aller tydeligst når journalisten blir vitne til drapet via en laptop som er koblet til overvåkningskameraer i leiligheten der drapet begås. Men Buck holder fast i De Palmas røde tråd, og bruker de samme fortellertekniske grepene for å føre historien fremover. Det er kun i de avgjørende sluttminuttene Douglas Buck viser dristighet ved å la plottet gå i en fundamental ny retning -- og dermed skape en ganske annerledes slutt. Dessverre er resultatet en av de mest forvirrende sluttforsøkene jeg har sett på en god stund.
Hva med det visuelle? De Palmas film drives modig framover med spennende grep som gjør plottet ekstra nervepirrende; det lånes ellevillt fra Alfred Hitchcock, blandes med klassisk horror, svett voyeurisme og presenteres med kamerabruk og teknikker som oppleves forfriskende på publikum. Det finnes ikke et uinspirert sekund, og du kastes fra øyeblikk med foruroligende surrealisme til bloddryppende morbiditet og tradisjonell skrekk. I tillegg signerer De Palma filmen med nøkkelscener som fyker inn i filmhistorien som verneverdige filmatiske øyeblikk. For eksempel har verken De Palma eller andre brukt split screen-metoden mer neglbitende effektivt enn i drapssekvensen av Sisters, mens komponist Bernard Herrmann tonesetter selve drapshandlingen til et filmatisk klimaks du aldri glemmer.
Klipp over til de samme scenene i 2006-versjonen, og du ser ikke engang spor av originalitet. Douglas Buck forteller historien fra start til slutt med tidenes mest intetsigende stemme, noe som er ekstra skuffende fordi den fengslende historien til De Palma virker skreddersydd også for visuell filmfortelling. Men Buck har åpenbart ikke hatt ambisjoner i den retning. Det ville naturligvis vært lite annet enn pinlig om han skulle forsøke å blåkopiere De Palmas visualitet, men dermed ikke sagt at han må lage en totalt pregløs ramme rundt plottet som er det samme. Absolutt alt er forglemmelg i denne versjonen. Plottet tillater heldigvis ikke filmen å være eksepsjonelt dårlig. Men den kunne i det minste vært gjort interessant, og skapt en reaksjon hos publikum, hvis det hadde vært vilje til å gjøre noe nytt med materialet -- enten det hadde feilet eller ikke. Isteden har Douglas Buck regissert en urovekkende streit tv-film der ingen sjanser tas. Hvorfor har man i det hele tatt lagd denne filmen dersom man ikke har noe nytt å melde? Det er som tidligere nevnt ikke før i de hektiske sluttminuttene Buck viser guts til å overraske, så får det heller være at det mislykkes stort. I det minste har vi fått noe å snakke om når filmen er slutt.
Om en remake er svak eller middelmådig, skapes i det minste alltid et håp om fornyet interesse og revitalisering av originalverket. For vi som i dette tilfellet allerede elsker Sisters anno 1973, er denne pregløse og flate filmen av samme manus en påminnelse på hvorfor vi elsker en filmskaper som Brian De Palma. Og denne duellen med Douglas Buck vinner han på knockout.
Likevel: Douglas Bucks versjon er nå tilgjengelig på dvd via Nordisk Film, mens vi anbefaler Criterion-utgaven av De Palmas originalfilm (kan kjøpes her). Dette er traileren (vi har ikke klart å oppdrive trailer til nyversjonen):