Denne ukens Kortklipt handler om Hollywoods mest uforutsigbare regissør Steven Soderbergh, som er kinoaktuell i Norge nå med komedien The Informant! og som på vårparten lanserte sin nyeste lavbudsjettfilm The Girlfriend Experience simultant på kino, DVD og VOD i USA. Og det store prosjektet hans fra i fjor, de to episke filmene om Che Guevara, gikk på norske kinoer tidligere i år, og er nå på DVD: Geriljalederen og Argentineren. Så hvordan i all verden lykkes Soderbergh med å balansere en produktiv regikarriere med både variasjon og høy kvalitet? Vi har i denne utgaven av Kortklipt forsøkt å finne noe av svaret, gjennom fem anbefalte linker, og i tillegg: En Soderbergh-konkurranse med fine premier -- helt nederst i saken.
1. Another Soderbergh Puzzle! Mange journalister har undret seg over Steven Soderberghs til tider villfarne karrierevalg, og kritiker A. O. Scott hos The New York Times benyttet lanseringen av The Informant! til å forske videre på dette gjennom et essay, som i hovedsak kikker på tendensene i de ferskeste filmene fra regissøren. Scott skriver med tyngde og kunnskap om fasettene i Soderberghs produksjon, og har fine refleksjoner rundt regissørens filmer fra dette tiåret. Gjennom teksten påviser Scott flere av de (ofte frustrerende) regigrepene som gjør at Soderberghs filmer kan være vanskelige å elske, men lette å bli fascinert av. Her er et sitat:
[«Mr. Soderbergh may have zigzagged in and out of the movie-industry mainstream in the course of his career, but he has remained, throughout, to an extent matched by very few of his peers, an experimental filmmaker. By this I mean that he seems to approach each film as a problem, a hypothesis to be explored and tested in the course of production. […] While Chelsea, the call girl played by the pornographic film star Sasha Grey, and Mr. Damon’s Mark Whitacre are continuous, dominant presences in “The Girlfriend Experience” and “The Informant!,” their motives, feelings and inner lives remain just out of reach. It’s as if Mr. Soderbergh is pointedly defying the imperative to make certain characters likable, sympathetic or, in the Hollywood jargon, relatable. And this detachment may be the most radical aspect of Mr. Soderbergh’s experimentalism. His films often seem to be less about the people in them than indirectly and allegorically about themselves.»]
*****
2. Begynnelsen. Karrieren til Steven Soderbergh fikk den kanskje beste start noensinne, i hvert fall målt i priser og kulturell gjennomslagskraft. I 1989 hadde sex, lies and videotape premiere i Sundance, og 26-årige Soderbergh vant publikumsprisen. Så kom den til Cannes, og han tok like godt Gullpalmen på første forsøk. Etter flere andre festivalpriser, ble filmen en publikumssuksess i USA og Soderbergh toppet det hele med en Oscar-nominasjon for beste manus. For å forstå hvordan Soderbergh selv opplevde dette gjennombruddet har jeg funnet frem et intervju han ga sommeren 1989, like før premieren på sex, lies and videotape. Også denne saken er publisert hos The New York Times, skrevet av Aljean Harmetz:
[«With his first money from Universal, he will buy himself braces. At 12, he refused braces because, »Everybody in my school had them, and I was very intent on being a nonconformist.» If there is a touch of public nonconformity in his retreat to Virginia, the move is also for self-protection, a bulletproof vest of distance with which to deflect Hollywood’s deadly charm. »You begin to be treated better than other people,» says Mr. Soderbergh. »I’m a big believer in doing your own dirty work. It takes effort to make sure you don’t lose touch with the reality 99 percent of the people on this planet experience.»»
*****
3. Debattanten! Det var en lang oppoverbakke for Steven Soderbergh å finne et stort publikum for sin spanskspråklige, 4,5 timer lange Che -- som i to deler tok for seg store deler av det revolusjonære ikonet Che Guevaras utvikling og historie. Men dit han dro med filmen møtte han også debatt, noe eksperimentene til Soderbergh ofte har skapt -- dog ikke tidligere i samme størrelsesorden som Che. Filmen splitter seere og kritikere, og et illustrerende eksempel finner vi i denne videoen av en Q&A der publikum hisser seg opp:
*****
4. De glemte, undervurderte filmene. En av de store gledene ved Steven Soderbergh for filmfans er at hans omfangsrike filmografi innbyr til mange oppdagelsesreiser. Der en filmskaper som Tarantino nærmest ikler seg sine egne referanser, uttrykker Soderbergh sin cinefili gjennom langt mer subtile henvisninger og hyllester. Og gjennom sine mange kompromissløst ukommersielle filmprosjekter har han klart å bygge opp et sett obskure filmer i egne rekker, som igjen blir referanser for yngre generasjoner. Allmennheten kjenner Soderberghs Ocean’s-filmer, men har folk sett Bubble? Eller Schizopolis? Den minst sette av Soderberghs mesterlige filmer er The Limey fra 1999 -- i mine øyne en sann klassiker. Gangster-hevnfilmen med det gnistrende manuset av Lem Dobbs i bunn og Terence Stamp i toppform er nydelig utført; The Limey er en filmopplevelse alle fans er forunt. I en lengre analyse fra 2002, går skribenten Donato Totaro filmen nøye etter i sømmene -- noe du også bør gjøre. Totaros tekst er grundig, og perfekt å lese etter å ha sett filmen. En smakebit:
[«In large measure The Limey’s classicism/modernism sensibility is a result of Soderbergh’s complex fusion of his European art house influences, specifically Alain Resnais and Jean-Luc Godard, with the classic gangster/vendetta model. This stylistic duality is echoed in a setting clash that the film clearly sets up between the 1960’s, complete with its cultural baggage of changing values, and eventual disillusionment and loss of hope for political and social change, and the 1990’s, represented here by Los Angeles, California, Hollywood.»]
*****
5. Konkurranse! Så, endelig -- det er en glede å kunne introdusere en konkurranse innunder Kortklipt-spalten. Sandrew Metronome, som distribuerer The Informant! på kino i Norge, har bidratt med noen tøffe Soderbergh-premier: 3 vinnere vil få Ocean’s-trilogien på DVD, tskjorte og 2 kinobilletter. (To trøstepremievinnere vil få tskjorte.) Men Montages-leserne har bevist at de kan utrolig mye om film, så hvordan finner man en konkurranseform som utfordrer? Med Steven Soderbergh som hovedtema ble det etterhvert innlysende. Nedenfor har jeg puttet inn nummererte frysbilder fra fem forskjellige Soderbergh-filmer. Finn ut hvilke filmer bildene er hentet fra, og send inn svaret til konkurranse@montages.no:
1
2
3
4
5
Lykke til! (NB: Vennligst ikke diskuter konkurransen i kommentarfeltet. Soderbergh-debatt, derimot, ønsker vi velkommen!)