Los Bastardos (2008)

Premiereklare Los Bastardos ^[1] etablerer fra første innstilling en foruroligende stillhet. Stemningen som males frem i bildene, skjuler aggressive linjer bak de poetiske strøkene. Filmspråket grenser til det publikumsfiendtlige i langtrukken sober poesi, men effekten er en film som oppleves med hjertedunkende nervøsitet og tvinger oss til dyp mental seerdeltakelse. Få filmer har de siste årene lykkes bedre i kontrastbruken av det stille og det eksplosive. Dette er Antonioni møter Haneke møter Iñárritu, med en touch av Gaspar Noé. Når Los Bastardos plutselig tar fyr, er flammene overalt og ute av kontroll. Og det kan ikke søkes ly for filmens ubarmhjertighet.

Åpningen antyder regissørens selvsikkerhet, og hva vi har i vente. To mennesker skimtes langt borte, og kamera holdes konstant mens de to personene går sakte mot oss. Det tar mange minutter før de passerer kamera. Regissør Amat Escalante ^[2] er fra begynnelsen av opptatt av det episodiske, det hverdagslige. Personene vi møter er illegale immigranter fra Mexico som søker arbeid i det urbane USA. En gjeng gutter og menn samles på et fast sted hver dag. Her plukkes de med jevne mellomrom opp av hvite menn som tilbyr enkle jobber for dårlig betaling. Det er dette som er hverdagen. 8 dollar timen for hardt fysisk arbeid på en byggeplass. Ingen rettigheter, ingen garantier.

Los Bastardos slo gjennom under fjorårets Cannes-festival, hvor regissør Escalante fra før er FIPRESCI-prisvinner for det stilsikre meksikanske dramaet Sangre ^[3] (2005). Los Bastardos er en meksikansk/amerikansk-samproduksjon, og belyser også et samfunnsproblem som er like uheldig for begge nasjoner -- på hver sin måte, men aller mest prekært for menneskene som står der. Det føles som vi tas med på reise inn i en tilfeldig valgt dag i livene til disse menneskene, og den observerende innfallsvinkelen trygger historiens nødvendige autensitet. Samtidig er Escalante tydelig opptatt av å blande den dokumentaraktige observasjonen med kunstnerisk preg i tempo og visualitet. Det er en øvelse som krever en fingerspissfølelse, for å unngå at det ene utelukker det andre. Men Los Bastardos finner balansen, og derfor blir det sjokkerende klimakset ekstra virkningsfullt. Som et knyttneveslag i magen. Det er umulig å forholde seg likegyldig til dette, og få filmer har det siste året etterlatt like sterke og varige inntrykk i meg. Ja, dette er en av årets beste filmer!

Vi avslutter med traileren: