Jeg må nesten begynne med slutten:

I det kamera tilter over Pantages Theatre i Los Angeles, og fortsetter opp over Hollywood-åsene, går det alltid en skjelving gjennom kroppen min. Når det så fades over i slow-motion-bildene av Edward Wood smilende i kinosalen, Kathy Wood med strikketøyet, Bela Lugosi i kisten og Bunny Breckinridge rødmende omringet av Mariachi-musikere, ja, da renner tårene hver eneste gang. De fortsetter gjennom hele rulleteksten, og jeg ender alltid opp med å se sluttsekvensen flere ganger etterpå. Kanskje har det noe med at trompetsoloen som akkompagnerer bildene er det vakreste Howard Shore noensinne har skrevet, kanskje er det fordi det er først da filmens melankolske crescendo endelig fullføres? Faktum er at jeg aldri har sett Ed Wood sammen med andre, ganske enkelt fordi jeg reagerer så sterkt på den som jeg gjør.

This is the one. This is the one I’ll be remembered for.

Tim Burtons film hadde en lang vei å gå fra Scott Alexander og Larry Karaszewski begynte å jobbe på manuset som filmstudenter, til Disney lot Burton få full kunsterisk frihet med et budsjett på 18 millioner dollar. Egenrådig som alltid ville regissøren skyte filmen i svart/hvitt, med det resultat at Columbia Pictures trakk seg ut av prosjektet bare en måned før innspillingen skulle starte. Både Warner Bros, Paramount og 20th Century Fox viste interesse for å overta prosjektet, men Disney endte altså opp med å signere avtalen med produsent Denise Di Novi. Lanseringen ble en fiasko, og filmen skal den dag i dag ikke ha spilt inn sitt lille budsjett. Men for Burton står den som hans mest kritikerroste til dags dato, og tok han endog til Cannes-festivalens røde løper og Gullpalme-konkurranse.

Kanskje er Ed Wood også hans beste film, om en lidenskapelig Burton-fan skal tvinges til å se objektivt på hans filmografi. Det er ihvertfall den mest fullendte både i form og ambisjon – uten tvil mye fordi han som sålangt eneste gang i sin berg- og dalbane av en karriere hadde et bunnsolid manus å forholde seg til. Alexander og Karaszewski sitt manus presterer ikke bare å fortelle en nyansert og avstemt historie om denne delen av Woods snodige liv; de balanserer også hele tiden mesterlig mellom komikk og tristesse. Her i en av filmens mange underfundige samtaler mellom Wood og transeksuelle Bunny:

Bunny Breckinridge: What about glitter? When I was a headliner in Paris, audiences always liked it when I sparkled.
Ed Wood: No!
Bunny Breckinridge: Cat’s Eyes.
Ed Wood: No!
Bunny Breckinridge: Well, I’m going to need some antennae.
Ed Wood: No! You’re the ruler of the galaxy! Show a little taste!

I sin tid var det empatien Burton og hans skuespillere greier å vekke hos oss, kritikerne trakk frem som filmens store fortrinn. Så er det da også imponerende hvor engasjert vi blir i disse skjebnene, med tanke på at de inkluderer noen av filmhistoriens mest bisarre personligheter. Johnny Depp er selvsagt veldig god i sin tolkning av Wood, (den positive reaksjonen fra kritikerne skal forøvrig ha gitt han troen tilbake på muligheten for et liv som skuespiller), men det er birollene som virkelig gnistrer. Martin Landau i sin Oscar-vinnende tolkning av Bela Lugosi er fortsatt en av nyere filmhistories beste biroller. Bill Murray som ovennevnte Bunny Breckinridge står på sin side for meg som hans største skuespillerprestasjon, igjen på grunn av den nydelige balansegangen mellom humor og sårhet, men også som oppvisning i fakter, bevegelse og innlevelse. Sarah Jessica Parker og Patricia Arquette utfyller også sine roller til fulle, førstnevnte overraskende subtil med tanke på hennes karriere i dag. De andre rollene imponerer kanskje mest i sin karakterlikhet, men Burton og skuespillerne greier på mesterlig vis å få oss under huden på dem alle.

Allikevel er det Burtons kjærlighet til historien og perioden som virkelig bærer filmen, og gjør den til det melankolske, stemningsfulle og medrivende dramaet det er. For en regissør hvis historier oftere og oftere står i skyggen av visuelle eskapader, er Ed Wood nesten minimalistisk i stilen, understreket av Stefan Czapskys skarpt kontrasterte, nydelige svart/hvitt-foto. Produksjonsdesignet til Tom Duffield er like nedtonet, men frys bildet å se på alle detaljene! Vel er kanskje dette Burtons mest lavmælte film, men Hollywood anno 50-tallet er gjenskapt til minste lille serviettholder. Resultatet er en overraskende realistisk fremstilling av en historie som lett kunne blitt karikert. Til forskjell fra majoriteten av Burtons filmer, får derfor skuespillerne spille ut sine replikker til fulle, scenene puster selv i nærbilder uten visuell staffasje og hvert tablå er underlagt visjonen om å fortelle historien til Hollywoods snodigste skrue.

Ed Wood er filmen som skulle gitt Burton hans første reginominasjon, men som ihvertfall tok med seg gullstatuetter for Landaus birolle og Rick Bakers imponerende sminkearbeid. I regissørens filmografi er den blitt en outsider, akkurat slik hovedpersonen selv opplevde å være helt frem til sin død i 1978. For meg er Ed Wood filmen som viser at alle kan leve evig, såfremt riktig regissør får fortelle historien om deres liv.

Ed Wood: And cut! Print. We’re moving on. That was perfect.
Ed Reynolds: Perfect? Mr. Wood, do you know anything about the art of film production?
Ed Wood: Well, I like to think so.
Ed Reynolds: That cardboard headstone tipped over. This graveyard is obviously phony.
Ed Wood: Nobody will ever notice that. Filmmaking is not about the tiny details. It’s about the big picture.
Ed Reynolds: The big picture?
Ed Wood: Yes.
Ed Reynolds: Then how ’bout when the policemen arrived in daylight, but now it’s suddenly night?
Ed Wood: What do you know? Haven’t you heard of suspension of disbelief?

Har du ikke sett Ed Wood, kan du kjøpe den både her og her. Har du lyst til å høre den korte, men akk så vakre trompetsoloen kan du gjøre det hos Spotify.