Gangsterkomedien Tomme tønner sprenger grenser

De siste ukene har jeg tenkt mye på 00-tallet, dette tiåret som er på vei til å ebbe ut. Om jeg viker vekk fra (viktigere) internasjonale brytninger et øyeblikk, og tenker med mitt filmhjerte, ser jeg en betryggende hjemlig utvikling: Bransjen for produksjon av film i Norge har tatt et evolusjonært skritt, og kan nå ikke bare krabbe, men også gå. Ett særlig steg i riktig retning har funnet sted, og er noe 2000-tallets første tiår vil huskes for. Norske filmproduksjoner med kommersiell ryggrad til å produseres uten subsidiering har blitt en realitet. Endelig har vi fått noen som evner å føde statsuavhengige filmer; vi har ganske enkelt fått et norsk indiefilm-miljø (med publikums velsignelse).

Den nye norske gangsterkomedien Tomme tønner, som har premiere 8. januar 2010, er et eksempel på dette. Filmen er det lykkelige kjærlighetsbarn av følgende dominoeffekt: Den sjangerbevisste buskis-komedien Kill Buljo ble i 2006 en publikumsvinner uten statlig produkssjonsstøtte, etterfulgt av at en av filmens distributører, Kjetil Omberg, etablerte selskapet Euforia film i 2007, med særlig fokus på å distribuere hjemlige titler. Så shanghaiet nazi-zombie-horrorkomedien Død snø norske (og internasjonale) sjangertilhengere i 2008, og hevet lista fra Buljo både innholdsmessig og økonomisk. I sommer gikk Tomme tønner selvsikkert i produksjon med stjerne-cast og heldekkende presseomtale. Samme produsenter. Men vente i kø på støtte fra NFI? Nei, takk. Resultatet er at Euforia ruller ut Tomme tønner på dusinvis av norske kinoer på nyåret, som nok et sjanger-bevisst filmprodukt med publikum som viktigste målskive. Den første teaser-traileren ble sluppet denne helgen. Smakebiten holder hva filmens lansering til nå har lovet:

Hemningsløs i smak og tone; pistoler, pupper og pappskaller on display. Så kan man alltids oppleve at en film ikke tilhører en sjanger man liker; torturporno a la Saw-serien er uinteressant for undertegnede, uavhengig av filmenes kvalitet. Men actionkomedier liker jeg. (Tør jeg si at jeg er videokiosk-oppdratt på dem?) Og når det da altså har blitt satt i stand produksjon av en norsk gangsterkomedie med handlingsforløp i Oslo gater, og actionscener på Jernbanetorgets blodferske granittunderlag, da vil jeg at teaser-traileren skal se ut slik som denne.

Den er disiplinert og dynamisk klippet, og lar mye stå uforklart. Men stemningen er der, særlig i fotograf Petter Holmerns bilder, og den påkaller et par danske filmer fra forrige tiårsskifte i samme sjanger; I Kina spiser de hund og Blinkende lykter. Kim Bodnias nærvær bidrar til dette, men eksempelvis minner også Kristoffer Joners figur om molbolandet; en av disse elskelige danske taperne som gjør alt feil. Se, han løper med sukkersekker:

Tomme tønner

Tomme tønner er skrevet og regissert av Leon Bashir og Sebastian Dalén, men med Bashir involvert som skuespiller i tillegg er det naturlig å lese dette litt som hans film. Bashir ble først kjent for manuset til Izzat, det som var det aller første gangster-actiondramaet i norsk filmhistorie. Med Tomme tønner tar han den norske gangsterfilmen i enda en retning; hva blir det neste?

For å hente inn mine refleksjoner fra øverste avsnitt: Sjangerfilmens gjennombrudd i Norge er et viktig bidrag til omdefineringen av det tidligere noe uheldige begrepet «norsk film». Og at filmer som dette produseres uavhengig av støttesystemet vårt gir meg enda større tro på deres betydning. Med egne midler og tillit fra publikum kommer friheten til å overraske, eksperimentere og lage film i nye, uutforskede klima.

Nysgjerrige kan forøvrig frem mot premieren følge Tomme tønner på nett, både på Twitter og Facebook. Kinotraileren kommer i midten av desember, og på nyåret får vi se. Kommer neste norske filmår til å starte med et smell? Mye tyder på det.