Å se Shirin ^[1] er på mange måter å se seg selv, publikummet, gjennom ansiktene til over 100 kvinner. De fleste er kjente, iranske skuespillere, men Juliette Binoche ^[2] sitter også der – usminket og skjør. Gjennom hele filmen ser man kun kvinnene som sitter i kinosalen mens de følger den intense, tragiske kjærlighetshistorien om Shirin og Khosorow utspille seg. Man følger historien gjennom dialogen, musikken og lydeffektene, som ligger som et usynlig slør mellom publikum i salen og publikum på lerretet. Og den filmen man ikke ser, kommer til live gjennom kvinnenes øyne, gjennom gråt, latter og engstelse.

Det hele er merkelig fascinerende. Man skulle tro at det ville bli langtekkelig å bare se noen sitte og glo på film i en og en halv time. Men mennesket er et forunderlig vesen. Det blir aldri kjedelig å studere kvinnenes ansiktstrekk, deres øyne og deres følelser som kommer til uttrykk gjennom dem. Faktisk er det så beroligende og fengslende at det er lett å glemme å få med seg tekstingen av dialogen. Det skulle vært interessant å se en utekstet versjon, for å la seg gi hen uten andre visuelle elementer enn kvinnenes ansikter, og for å la fantasien konstruere den usynlige filmen. For historien kjenner man jo egentlig, dypest sett. Eposet om Shirin og Khosorow er en klassisk kjærlighetstragedie fra 1100-tallet, en slags persisk Romeo og Julie, opprinnelig nedskrevet i dikts form.

På samme måte som Shakespeares publikum kjente fortellingene i hans skuespill fra ende til annen, men lot seg rive med, le og gråte, kjenner kvinnene i kinosalen fortellingen om Shirin og Khosorow, men gråter over deres tragiske skjebne. Fordi den gir en universell, tidløs gjenklang, og forteller noe om ethvert menneske som har elsket, lengtet, sørget, vært forrådt eller ensom.

Abbas Kiarostami ^[3] er en av samtidens store regissører som utfordrer den tradisjonelle filmens form. Shirin er en del av hans avant garde-prosjekt Five Dedicated to Ozu ^[4], og er åpenbart en en svært uvanlig film. Den kan nærmest sees som en installasjon hvor kinosalen og publikumsopplevelsen blir speilet. Man ser seg selv gjennom andre, og kjenner sitt eget indre gjennom den universelle fortellingen.