Klingenberg kino er omringet av mennesker med hatt og glitrende hansker, og Beat It pumper fra høytalerne ut mot den iskalde høstluften. En flokk bryter plutselig ut av mengden og begynner å danse, mens journalistene rundt forsøker å fange opp så mange trinn som mulig, for deretter å gyve løs på danserne med penn og skriveblokk i det øyeblikket dansen er over. Med andre ord er det Michael Jackson-hysteri, og spenningen dirret på Klingenberg under festpremieren onsdag kveld.
Hamed Mayani og et knippe andre dansere entret scenen til rytmene fra You Rock My World, og fremførte et fordømt imponerende dansepotpurri – akkompagnert av engasjert allsang og jubel fra salen. Jackson-imitatoren og Omer Bhatti-vennen Jonathan Bjørland holdt en følelsesladet tale og fremførte selv noen dansetrinn, for så å bli avløst av Espen Eckbo og Steinjo Grieg Halvorsen som innledet filmen og bød på noen personlige og kanskje vel komiske anekdoter. Riktignok forsøkte de bare å få opp humøret, men personlig fant jeg det en tanke upassende i alvorets stund. For dette handlet egentlig bare om filmen, som på mange måter er et slags plaster på såret for oss som skulle på konsertene i London, og som har brukt betydelige deler av de siste fire månedene på å aktivt sørge over Michael Jackson. Og når filmen endelig materialiserte seg på lerretet ble det også en voldsomt høytidelig stemning i salen.
Når filmens fortekst ruller over en sort bakgrunn helt uten lyd og etterfølges av en helt nøytral, liten This Is It-logo begynner tårekanalene å forberede seg på en to timer lang begravelse, og dette bekreftes av anslaget, som består av tårevåte og umiddelbart rørende intervjuer med danserne, som nettopp har fått vite at de har blitt antatt til å være med på London-konsertene. Først da begynner filmens egentlige tittelsekvens, hvor regissør Kenny Ortega forklarer hvordan konsertens åpning skal utarte seg. Dette visualiseres for oss ved hjelp av prøveopptak og dataanimasjoner, og når Michael Jackson til slutt står der til tonene av Wanna Be Startin Something gikk det et gys gjennom hele Klingenberg 1. Og når tårene omsider begynte å renne var det ikke av sorg, men av ren skjær glede over å se mannen være tilbake i sitt rette element. Tydelig eldet og avmagret, men med den samme, smittende energien og utstrålingen.
This Is It har blitt en tvers igjennom nydelig film, som styrkes av å ha et stramt fokus på selve skapelsesprosessen. Selv ville jeg på ingen måte strittet imot et hyllestportrett av Michael Jackson med pompøse montasjer fra karriere og liv, men Ortegas film har et langt større nedslagsfelt, og lener seg ikke på gamle bragder. Nei, snarere handler filmen utelukkende om her og nå (eller rettere sagt, der og da), og Jacksons død nevnes faktisk aldri. This is It er en musikkdokumentar som tar pulsen på arbeidet med en gigantproduksjon, og den føles langt mer naken enn mange filmer det vil være naturlig å sammenligne den med, som eksempelvis Jonas Åkerlunds Madonna-dokumentar I’m Going to Tell You a Secret. Opptakene var opprinnelig ment for Jacksons private arkiv, og dette frigjør filmen fra å være «stilig» eller tenkt; den er strengt observativ og adresserer seg aldri performativt til kameraet. På denne måten får vi en unik innsikt i en prosess som ikke var og som aldri ble ferdig.
This Is It er dynamisk klippet og er hele tiden i bevegelse; på sine nesten to timer vil jeg tro den er svært underholdende, selv for dem som av en eller annen grunn ikke har et nært forhold til Jacksons musikk. Men når alt kommer til alt handler jo denne filmen bare om én ting, og det er mannen selv. Det var knyttet absurd spenning – og ikke så rent lite skepsis – til disse London-konsertene, og filmen er først og fremst et testamente på at dette hadde blitt en helsikes flott forestilling, og en sårt etterlengtet triumf for Jackson. Først og fremst er det utrolig rørende å se at Michael har blitt en godt voksen mann; for første gang på mange år får vi komme nært innpå ansiktet og kroppen hans (dog er han ofte pansret med et par solbriller), og han bærer preg av både fysisk og psykisk slitasje. Da er det ekstra kraftfullt å se at han likevel gir alt for disse konsertene; han tenner fullstendig fyr når han står på scenen, og selv om han ikke er like presis og hard i bevegelsene som i sine overjordiske glansdager, gjør han en imponerende figur. I de beste dansesekvensene her er han fortsatt hinsides alt annet; Smooth Criminal (inklusive en ny og fantastisk vittig musikkvideo) og finalen på Beat It, hvor han ender med å sprelle på gulvet, er så bra at det er til å grine av. Det er viktig å tenke på at disse sekvensene på ingen måte er ferdig innøvde; de er bare skisser av hvordan de ville fremstått på den ferdige konserten, og det bitreste i så måte er at Michael aldri fikk begynt med generalprøvene. Da ville man ha fanget inn konserten i en langt mer helstøpt form, med riktige kostymer, scenografi og effekter, hvilket er en nokså viktig del av Michael Jacksons kunstneriske uttrykk. Når han også hopper over enkelte dansetrinn og vers, er dette fordi han ofte øver på enkelte elementer i en sekvens, og dermed ikke vil slite unødvendig på stemmbåndet – hvilket han selv understreker i filmen.
Selv i sin mest rustikke form har Michael Jackson fortsatt en helt spesiell tilstedeværelse på scenen, som i alle fall gir undertegnede gåsehud; han fremstår som et voldsomt energifelt som er helt i ett med musikken – og som ikke minst kommuniserer gjennom musikken. Det er fantastisk å se hvor hengivent og ofte direkte poetisk han forklarer musikerne sine akkurat hvordan de skal fremføre musikken hans: ”It’s like you’re dragging yourself out of bed.” Dessuten er han overraskende bastant på hvordan han vil ha det – det fremkommer med aller største tydelighet at han er regissøren for sitt eget show. Her er Michaels ord lov, og hans perfeksjonisme synes urokkelig: «I want it the way I wrote it.” Tørrvittig er han også, og en rekke av disse scenene bidrar til å gi filmen en kjærkommen dose humor.
Det mest imponerende her er likevel Jackos stemme. Han synger fortsatt som en engel, og de som mener stemmen er slitt og sur, må ha enten ha drukket anselige mengder alkohol før visningen eller hatt ekstremt lyst til å mislike filmen. Når stemmen en gang i blant faller ut eller ikke strekker helt til, er dette helt naturlig – det er strengt tatt derfor de øver. Og når han virkelig gir jernet og bruker hele sitt vokalregister, er det fortsatt ingen som på noen som helst måte kan måle seg. Denne stemmen er en urkraft, og det kan selv ikke årevis med heksejakt ta livet av. Det engasjerte publikumet på festpremieren virket i likhet med undertegnede svært fornøyde.
Magnus Alexander Nikolaisen (24) har vært Jackson-fan hele livet, og satt forstummet tilbake etter visningen.
– Dette var helt fantastisk. Selvfølgelig er dansingen noe slappere enn for femten år siden, men det skulle jo bare mangle. Med tanke på alderen, gjør han en utrolig imponerende prestasjon – ikke minst er stemmen like rå som den alltid har vært.
Magnus skulle, i likhet med undertegnede, på en av London-konsertene, og dette var naturligvis med på å forme filmopplevelsen.
– Filmen fungerer på veldig mange plan. Den er først og fremst et bevis for at Michael fortsatt hadde det i seg, og et veldig rørende gjensyn. Det er jo på scenen han hører hjemme. Og med tanke på hvor bra han gjør det, blir det jo en verdig avslutning. Dernest er den jo også en svært velfungerende musikkdokumentar, som føles veldig upolert og gir et interessant innblikk i arbeidsprosessen. Samtidig er det jo heller ikke til å unngå at jeg føler en viss bitterhet oppi all gleden; filmen bekrefter jo at dette hadde blitt en jævlig bra konsert, og selv om filmen er aldri så bra, kan den ikke bli en god erstatning.
Avslutningsvis er Magnus overrasket over hvor nøktern filmen er.
– Den er på ingen måte unødvendig sviskete – man kunne jo ha smurt på langt tjukkere med sentimentalitet her. At filmen unngår slike retorikker gjør at den blir veldig genuin, og ikke på noen måte stiller seg i den uendelige rekken av portrett- og hyllestprogram på tv.
Og nettopp fordi This Is It er såpass måteholden og fokusert, er og blir filmen en uforbeholden suksess for alle involverte. På klassisk norsk manér har man foregrepet filmen svært kritisk her hjemme, og forsøksvis dissekert og vurdert den etter tradisjonelle kriterier. Det synes jeg blir for dumt; denne filmen er laget i og for en kollektiv sorgprosess, og personen den omhandler er et av det siste hundreårets største ikoner. Michael Jackson er så dypt kulturelt fundamentert at han nesten blir et slags minste felles multiplum, hinsides smak, tradisjoner og geografiske tilknytninger. USA har mer enn noen andre bidratt til korsfestelsen av Jackson, men de har i alle fall vett nok til å lese han som et bilde og vise ham respekt i ettertid. Derfor hyller majoriteten av amerikanske kritikere This Is It som et verdig testamente på Jacksons begavelser, og holder seg for gode for usmakeligheter, slik man eksempelvis ser i Morten Ståle Nilsens VG–anmeldelse (men så kastet da også mannen en firer på terningen til Thriller for et par år siden, så dette er vel neppe overraskende). Dessuten fremhever også anmelderne – som eminente Roger Ebert – at filmen også vil stå som et essensielt bidrag til musikkdokumentarsjangeren, både som følge av den spesielle tilblivelsesprosessen og fordi den mangler et ferdig resultat – en forløsning. Altså blir den en av de få filmene i denne sjangeren som utelukkende er prosessorientert, og som ikke bare forsøker å skape et rått uttrykk, men som faktisk er fullstendig upolert.
This Is It gjør oss kanskje ikke klokere på myten Michael Jackson, og takk og lov for dét. Vi må da ikke glemme Nietzsches Zarathustra og hva som skjedde da menneskeheten sannhetspåkrevde Gud. Jeg tror ikke det er sunt for oss å forstå Michael Jackson. Han bør leve videre i kraft av å være et mysterium – en representasjon av noe umenneskelig. Her kommer vi nærmere enn noen gang, men er likevel aldri kikkere; vi holdes på en armlengdes avstand, for å kunne observere og lytte til en figur som alltid har vernet om sin private såvel som profesjonelle side. Innkapslet i et avmagret ytre, ser vi en smilende, genuint engasjert og ydmyk person som drømmer om å gi sine fans en siste hilsen. Den gleden skulle han aldri få, og This Is It blir da et slags selvmordsbrev om hva som ventet på oss.
Jeg håper Michael ser at verden bøyer seg i støvet og at feberen hans er mer smittsom enn ti pandemier.
Hilsener fra en hengiven fan.