Da jeg som tenåring på 90-tallet påbegynte min reelle popkulturelle dannelse, var flere av tiårets mange betydningsfulle filmer blant av mine viktigste kilder til å oppdage musikk. Pulp Fiction ^[1]– og Trainspotting ^[2]-soundtrackene er de mest opplagte eksemplene (blant mange). I og med at midten av 90-tallet var de siste årene i den jomfruelige pre-internett-æraen, ble CD-utgivelsene av soundtrackene ofte som egne eventer å regne. «Ut og se filmen, hjem med musikken.» Som en sentral del av den utvidede filmopplevelsen, fikk disse populære filmalbumene egne liv utenfor kinosalen. De definerte hvordan filmene ble ett med hverdagen forøvrig – på fester, i kafeer, i utelivet – og bidro sterkt til å plassere filmene i det som vi kan kalle den stadig selvfornyende popkulturelle puls. Og de dro inn store penger for film- og plateselskaper.

Kutt til i dag, og verden er annerledes. CDen dør ut, og tjenester som Spotify separerer låtene enkelt fra deres albumtilhørighet. Men verden er ikke blitt så annerledes at et filmsoundtrack ikke kan slå an som i gamledager. Til min store forbauselse har jeg nå blitt motivert til å skrive en hel artikkel om vinterens store kinoopplevelse for vampyr- og emokids i alle aldre: The Twilight Saga: New Moon ^[3]. Ikke fordi jeg er så nysgjerrig på å se filmen, men fordi den ser ut til å ha et av årets feteste soundtrack. (Det beste er nok Where The Wild Things Are-soundtracket ^[4], komponert av Karen O, som forøvrig fortjener en egen artikkel.) Men, altså – New Moon for de uinnvidde: Filmen er oppfølgeren til et av fjorårets store popkulturfenomener, Twilight ^[5], som var den første filmadaptasjonen fra Stephanie Meyers bestselgende bokserie om Bella som forelsker seg i vampyren Edward. Twilight hadde også det første hit-soundtracket på årevis, som The New York Times ^[6] skriver: «[It] has sold 2.2 million copies, a once-routine quantity that in an age of depressed sales has become tantalizingly rare.»

Så til oppfølgeren har de store plateselskapene kriget om å få være med på moroa. Men den nylig offentliggjorte soundtracklisten til New Moon overrasket i alle fall meg i forhold til kvalitet, for låtene som utgjør filmens album er laget av et utsøkt knippe kredible artister. Og alle leverer nyskrevne sanger til filmens musikkspor, noe som gjør albumet enda mer tiltrekkende. Det er Alexandra Patsavas ^[7], filmens viktige music supervisor, som står ansvarlig. Hun er en prisvinnende aktør på sitt felt, og sier litt i NYTimes-artikkelen ^[6] om hvordan hun angrep oppgaven med New Moon:

“This is a much more somber movie than ‘Twilight.’ [..] There is a lot of love lost, so the artists that are going to make up the soundtrack reflect that longing — a lot of acoustic instruments, a lot of a cappella singing. This soundtrack definitely feels a bit more indie than the last one.”

Jeg skal dog ikke omtale alt dette fritt for skepsis (universelle ord som «sell-out» sniker seg frem på tungen), men la oss først se litt entusiastisk på det hele. Her er sporene:

1. Death Cab For Cutie – “Meet Me On The Equinox”
2. Band Of Skulls – “Friends”
3. Thom Yorke – “Hearing Damage”
4. Lykke Li – “Possibility”
5. The Killers – “A White Demon Love Song”
6. Anya Marina – “Satellite Heart”
7. Muse – “I Belong To You (New Moon)”
8. Bon Iver and St. Vincent – “Roslyn”
9. Black Rebel Motorcycle Club – “Done All Wrong”
10. Hurricane Bells – “Monsters”
11. Sea Wolf – “The Violet Hour”
12. OK Go – “Shooting The Moon”
13. Grizzly Bear – “Slow Life”
14. Editors – “No Sound But The Wind”
15. Alexandre Desplat – “New Moon (The Meadow)”

Bon Iver

Blant mine personlige favoritter stikker Bon Iver, Death Cab for Cutie, OK Go, Grizzly Bear, Thom Yorke og svenske Lykke Li seg ut – i tillegg til avslutningssporet av filmens komponist Alexandre Desplat (en annen yndling). Jeg er særlig spent på Bon Iver-låten, som er et samarbeid med St. Vincent (en artist jeg ikke kjente til fra før, men som finnes på Spotify ^[8] – bra saker). Den første sangen fra plata som er ute er Death Cab for Cuties «Meet Me On The Equinox ^[9]», en fin, om en litt flat, poprock-sang. Albumet fremstår egentlig som en vandrende Øya-festival anno 2009, og ville lett fristet hovedstadshipsterne – om ikke det hadde vært for Twilight-koblingen. Hva så med fansen? På den norske fansiden Twilightere ^[10] har de naturligvis for lenge siden begynt å hype soundtracket, og i slutten av september la de ut en bloggpost ^[11] med låten «Satellite Heart» av Anya Marina. Blant amerikanske filmbloggere har flere klødd seg i hodet over dette soundtracket, og The Playlist ^[12] skriver blant annet:

Frankly, if we were one of these bands, we’d prefer selling them an old song and be done with it rather than being that closely affiliated with «Twilight» and write a song specifically for the film, but to each his own we guess. Those indie-rock groupies don’t lay themselves.

Så, har alle disse artistene virkelig latt seg inspirere av filmen, eller er det pengene som rår? Det siste alternativet er nok kynikernes favoritt-argument, i og med at de eneste artistene som er «ekte indie» er de som «aldri ville solgt seg». Jeg er litt lei av forhåndsoppfatningen om at alt som lukter penger automatisk blir dårlig. Som den musikkinteresserte filmdistributøren Matt Dentler ^[13] skrev på sin blogg: «I don’t think you could find a better “gotta buy the soundtrack” vs. “never gonna see the movie” ratio since the release of Danny Boyle’s The Beach (2000), than you can with the upcoming Twilight: New Moon disc.». Må si meg enig. Uavhengig av filmens kvalitet, så ligger det til rette for at albumet blir knallbra. Og kanskje jeg til og med bør ta steget inn i Twilight-sonen, og utvide min popkulturelle horisont i samme slengen?