FFS’09: Thirst (Sør-Korea, 2009)

thirst061009

Vi er inne i blodtørstige tider. Tenåringsfilmene Twilight: New Moon og Cirque du Freak er under oppseiling på kino mens True Blood serveres ukentlig av rikskringkastingen. Det er noe universelt fascinerende med den sterke og dyriske, men samtidig skjøre vampyren. Spenningen mellom jeger og offer, og ikke minst i den personifiserte, udødelige kjærligheten. Disse elementene er klart tilstede i Park Chan-Wooks Thirst, men enkelte får seg en fornøyelig smekk underveis.

I det hele tatt er Thirst en til tider hysterisk morsom film med et spenningsfelt som strekker seg fra kjølig, estetisk kunstfilm til sprutende splatter. Især lyddesignen bidrar til saftig komikk. Det slurpes, slafses og smattes lenge før bitingen for alvor tar til. Kjærligheten og lidenskapen er intens, men herlig klønete. «Bite her, hump her and get it over with» var det som slo meg etter å ha sett den første Twilight-filmen. I Thirst hiver de seg over hverandre på et rått, men samtidig bluferdig vis, uten softfilter og meskende strykere. Sexscenene er på ingen måte hverken romantiske tablåer eller en måte å få opp temperaturen hos publikum. Her både dykkes det ned i mørk moral og tøyses med pinlige øyeblikk. Man føler seg nesten frastøtt samtidig som man ikke kan la være å le.

Gallavisningen av Thirst under Film fra Sør ble introdusert av vampyrologen Arnfinn Pettersen, som kort og humoristisk ga publikum et innblikk i vampyrens status gjennom tidene. Vampyrskikkelsen har vært gjennom flere transformasjoner og gått fra å være skurk til å bli helt, og til det som for tiden er i vinden – offer. Den eminente Låt den rätte komma inn er et eksempel på dette, og på at den fløyelstunge estetikken ikke lenger råder. Vampyrens era som velmanikyrert kvinnebedårer i møllspist blondeskjorte er altså forlengst forbi.

thirst1Likevel bør du nok passe godt på dattera di, for å si det sånn. Om ikke annet fordi hun sannsynligvis vil bli litt mindre grei å ha med å gjøre om hun skulle få smaken på menneskeblod selv. I Thirst er det lite frynser å se, men en og annen sort kappe får flagre i vinden siden filmens udøde hovedperson er en prest. Og hans tilsynelatende uskyldsrene utvalgte blir slett ikke hyggelig å være i hus med etterhvert. Hvis knusing av kaffekopper kan synes en smule ekstremt på hjemmefronten, kan man bare forestille seg hvordan det går når dyriske instinkter og superkrefter er involvert. Chan-Wook sparer heller ikke på blodet. Går det ikke ned, kommer det gjerne opp, og filmens vampyrer er ikke heldige nok til å være utstyrt med praktiske huggtenner. Noe som fører til at de stilrene bildene blir nokså grisete etterhvert. Thirst er både frastøtende og skjønn på en og samme tid, og utvilsomt en vampyrfilm ulik noen annen.

Thirst har norsk kinopremiere 29. januar 2010. Se også vår fyldige omtale fra visningen under filmfestivalen i Karlovy Vary.