Den chilenske filmen Turistas er verdt å se bare på grunn av de norske navnene på karakterene. Ulrik Skakkebak går enda an, men hva med Olsen Forden? Disse detaljene gir meg følelsen av at det må finnes en historie bak historien, som om det hele startet da regissør Alicia Scherson møtte norske ryggsekkturister på ferie, kanskje i nettopp den naturparken vi besøker, og så har de sittet sammen rundt leirbålet og lært hverandre dumme setninger slik turister gjør: «Det er godt med pølse», og «god natt min skatt». Hvem vet, kanskje foregikk det slik? Men i filmen er historien litt mer komplisert.

Det er noe mystisk ved Ulrik Skakkebak (Diego Noguera), som går ut over den suspekte norske aksenten. Filmen handler likevel ikke først og fremst om ham, men om Carla (Aline Kuppenheim), en urban biokjemiker på bilferie som blir forlatt av kjæresten etter en krangel. Han får vite at hun ikke lenger er gravid, hun har fjernet barnet uten å ta ham med på råd, fordi hun ikke «følte seg klar for det». Han forstår ikke hvorfor, Carla er tross alt 37 år, og hvordan hun da være noe annet enn klar? Selv er han ihvertfall mer enn klar, og når Carla går for å tisse bare kjører han, og kaster veskene hennes i veikanten. Carla står igjen alene, og hva skal hun gjøre? Hun gjør det beste ut av situasjonen, trasker til ei veikro hvor hun spiser lunsj, og får haik med en lastebil hvor sjåføren har bilder av ungene klistret på frontruta, og Carla juger og forteller at hun også har barn, men blir gjennomskuet av Ulrik Skakkevik, den andre passasjeren, «en gringo Norge». Ulrik skal på telttur til en naturpark og ber Carla følge med, og først vil hun ikke, men så vil hun likevel, og handlingen ruller i gang.

I parken treffer Carla andre karakterer av denne lett eksentriske typen som gjerne opptrer i reisefilmer, og forsåvidt også i virkelighetens ryggsekkreiser etter min erfaring. Det er parkvokteren Orlando, en ex-sanger med en one hit wonder på samvittigheten, slageren Vanitas, forfengelighet, som Carla bruker mesteparten av filmen på å prøve å huske ord og melodi til. Vi har de to vakre og utfordrende kusinene som driver kiosken, av utseende prikk like, du skulle tro de var tvillinger. Disse to interesserer seg for Ulrik, og muligens også for Carla, ihvertfall blir de bedt på en familiefest hvor filmlyden endelig greier å overdøver musikken fra nattklubben bak kinosalen, noe som gjør meg oppmerksom på at Turistas ellers er en ganske stille film, uten mye kunstig lyd, og med et nært dokumentarisk kamera. Parkvokter Orlando har noe på gang med en kvinne i et annet telt, som er mor til to rampete unger og gift med en mann som bærer rundt på en oppblåsbar hai. Vi røper vel ikke for mye ved å avsløre at mye er annerledes enn det først virker: Alle har hver sine små planer og hemmelige agendaer de involverer hverandre i, slik vi kjenner det fra utallige road movies, enda denne vel strengt tatt er mer av en path movie, en stifilm, siden den foregår på et veldig begrenset sted, innenfor den middels store naturparken som holder på å desimeres av en motorvei, noe vi oppdager når Orlando lærer Carla fuglelyder og blir avbrutt av drønn fra anleggsmaskiner.

Orlando formulerer sitt forhold til parken slik: «Da jeg kom hit var den bare ei eneste grønske for meg, jeg fikk mareritt om natta hvor alt var grønt, men nå er det annerledes, nå kjenner jeg hver tre, og navnene på dem kan jeg også.» Han kan også navn på alle fuglene og billene som svirrer rundt i det lett fuktige sommerværet, og det er noe i dette som kanskje likner et budskap: det ukjente har aldri nyanser, noe som endrer seg om du våger å gi det mer tid, om du fordyper deg istedenfor å stadig svirre videre til neste blomst, slik moderne mennesker gjerne gjør. Jeg er usikker på om det virkelig ligger noen dypere filosofisk mening bak denne filmen, slik vaskeseddelen hevder. Men kanskje er det riktig, kanskje har regissøren hatt en slik intensjon: å behandle det moderne selvets oppløsning og storbymenneskets rotløshet, men jeg synes like gjerne filmen kan nytes uten å reflektere over slike dypsindigheter.

Etter to traurige politiske og stillestående filmer før på kvelden var Turistas uansett en velkommen avveksling for meg, vittig og lett surrealistisk på en behagelig slentrende måte. Den vises på Film Fra Sør også idag lørdag 10., samt tirsdag 13. og onsdag 14. oktober.