En mor kjemper for sin sønns uskyld. Mother (Madeo) åpner med bilder av moren i etnisk dans på en eng, og vi forstår med en gang at vi er inne for noe helt spesielt, og aner en fengslende forhistorie. Sønnen er i slutten av tyveårene, men mentalt er han fortsatt et barn. Når et drap av en ungjente ryster lokalsamfunnet, peker indisiene på at hennes sønn kan være den skyldige. Etter at politiet tar ham i arrest, starter moren, drevet av kjærlighet og desperasjon, en egen etterforskning for å overbevise politiet og resten av samfunnet om sønnens godhet og uskyld.
Da Montages-staben i sommer reiste til Tsjekkia og den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary, hadde flere av oss lenge før avreise satt et utropstegn bak Mother i programmet, mens andre gikk forventningsløst eller til og med smått skeptisk til samme film. En håndfull kinogjengere med ulik smak og preferanser — og etterpå snakket alle om hvor godt de likte filmen!
Filmens universelle genistrek ligger nettopp i hvordan regissør Bong Joon-ho har krydret historien og produksjonen til å bli en appetittvekkende opplevelse for et bredt publikum. Og det har han gjort uten å gå på akkord med egen kunstnerisk integritet, eller snyte det cinefile publikum for noe helt utenom det vanlige. Antakelig er det en lignende vurdering som er gjort av den sørkoreanske juryen som har sendt Mother ut som landets Oscar-kandidat til neste år, på bekostning av Cannes-vinneren Thirst av Park Chan-wook som vi i Montages tidligere har uttrykt vår begeistring for. Og mens vampyrfilmen Thirst allerede er sikret norsk kinodistribusjon gjennom Tour de Force — med premeiredato forskjøvet til 29. januar nest år -- venter vi nå spent på om noen også skal plukke opp Mother. En film som av innhold burde ha langt bredere appell.
Det er veldig mye som taler for at Mother vil finne et publikum i Norge. Det første og viktigste argumentet er naturligvis filmens åpenbare kvaliteter, som er dokumentert av anmeldere, bloggere, festivalpublikum og Cannes-juryen. Det må heller ikke glemmes at regissør Bong Joon-ho allerede har demonstrert et internasjonalt kaliber gjennom monsterfilmen The Host (Gwoemul) som i 2007 også fikk ordinær norsk kinodistribusjon av Arthaus. Ved første øyekast har kanskje ikke Mother det samme kommersielle fortrinnet The Host hadde som sjangerfilm. Etter å ha sett begge filmene vil jeg imidlertid hevde at Mother bør treffe et langt større publikum. Der The Host er en utpreget kulturell betinget sjangerfilm, som det er krevende å forstå dimensjoner av for et vestlig øye, fungerer Mother som film nærmere våre konvensjoner som en universell krimgåte. Det er naturligvis mer i filmen enn dét, men viktigst er det at plottet har en grenseoverskridende resonans og presenteres for oss med et sjeldent intenst og dirrende, medrivende filmspråk. Men så står også regissør Bong Joon-ho helt i spissen av de spennende filmskaperne som har vokst frem fra det sørkoreanske filmmiljøet dette tiåret, side om side med Park Chan-wook og Kim Ki-duk, som begge har nådd norske kinolerret de siste årene.
Det er allerede klart at Mother får amerikansk kinodistribusjon på nyåret, etter den massive suksessen i hjemlandet og på sin festivalturné i viktige Cannes, New York og Toronto. Kanskje skal vi heller ikke undervurdere noe så banalt som effekten av Quentin Tarantinos seal of approval. Det var Tarantino som i sin tid løftet frem Park Chan-wook som Cannes-vinner for Oldboy i 2003, og hans massive støtte til Bong Joon-ho er sist gjort kjent i den mye sette youtube-videoen der Tarantino oppsummerer sine 20 favorittfilmer siden 1992. To av dem er regissert av Bong Joon-ho (The Host og Memories of Murder). Å bruke Tarantinos navn godt synlig i markedsføringen av nyere asiatiske filmer har tidligere vært en suksessoppskrift, aller tydeligst med Yimou Zhangs Hero (Ying xioing) fra 2002.
Men bare for å få det understreket sterkt nok; Mother skal på kino fordi det er en av årets beste filmer. Filmen er uhyre fokusert og intens i måten den sakte og stilsikkert bygger opp både sitt spenningsplott og karakterportrett. Kim Hye-ja i tittelrollen, er en stor TV-stjerne i hjemlandet, og skaper en av de sterkeste kvinnekaraktene på film dette året. Men aller mest imponerende er det hvordan Bong Joon-ho sjonglerer filmens mange stemningsskifter; fra komedie til tragedie, menneskedrama til neglbitende spenning. De som har sett regissørens praktfulle Memories of Murder (Salinui chueok) fra 2003, vil kjenne igjen samme estetikk og plottmekanismer i Mother. Det finnes ikke én innstilling som ikke virker gjennomtenkt til minste detalj, og denne sansen for detaljer er helt sentral for Bong Joon-ho når han på sjeldent intelligent vis komponerer den filmatiske opplevelsen som er Mother; dypt rørende, farlig fengslende og til slutt måpende vakker i en magisk avslutningsscene. Det må sees på kino.
Her er traileren:
Tittel: Mother (Madeo) (2009).
Regissør: Bong Joon-ho.
Internasjonal festivalpremiere: Cannes, 2009.
Distribusjonsstatus: Har ikke norsk kinodistribusjon. (Utgitt på DVD i koreansk Sone 3-utgave.)