Vi er vant til at krigsfilmen er pompøs, ærefull og enten handler om det gode versus det onde, eller er dypt politisk motivert. Pompøs og ærefull er den som regel når 2. verdenskrig tematiseres, mens politisk motivert og ekstremt kritisk er den når den handler om Vietnam-krigen. Men vi har nå kanskje fått et nytt tilskudd, en genreutvidelse, gjennom filmene som skildrer Irak-krigen av 2003: Meningsløshetens krigsfilm. La meg sette opp disse tre typene av krigsfilmer mot hverandre slik at det blir enklere å se dette i sammenheng:
2. verdenskrig-filmene setter som regel opp det gode (de allierte) mot de onde (Nazi-Tyskland, og i noen tilfeller, Sovjetunionen), og er pompøs, patriotisk og har et svart-hvitt syn på hva som hendte: Nazistene er umenneskelige dyr mens de allierte har god moral, og er ellers en befrielse i en situasjon der verden er under Det Tredje Rikets hæl. Filmene gjennomsyres i stor grad av klassisk dramaturgi med vendepunkt, anslag o.l. der det fokuseres sterkt på mellommenneskelige relasjoner og broderskap. Klassiske eksempler er Saving Private Ryan, The Big Red One og The Guns of Navarone. Interessant nok har Tyskland i det siste produsert sine egne versjoner av 2. verdenskrig-filmen, men den har samme form som den anglo-amerikanske krigsfilmen bortsett fra at den tegner et mer menneskelig bilde av Nazi-Tyskland. Dramaturgisk sett er de dog helt like.
Saving Private Ryan er den filmen som kjører de dramaturgiske grepene ut til det fulle. Den spiller på den samlede kunnskapen/opparbeidede genretrekk fra etterkrigstiden fram til i dag, og lager et crescendo av melodramatiske øyeblikk, dyptpløyende utforsking av broderskap og søken etter det genuint menneskelige i en umenneskelig situasjon. Man kan si at 2. verdenskrig-filmene er målrettede filmer siden de som alltid går mot ett bestemt mål: Redde en soldat bak fiendens linjer, bygge en bro til tross for at den gagner fienden, eller få seg selv og sine brødre levende gjennom det siste slaget.
Vietnam-filmene skiller seg litt ut fra 2. verdenskrig-filmene med sitt skarpe politiske budskap. Helt fram til konflikten i Vietnam var USA og deres allierte usårbare og seirende på alle fronter. USA gikk seirende ut av 2. verdenskrig rett til en ny seier i Korea (sammen med FN), men gikk på en forferdelig smell i Vietnam. Illusjonen om USAs «moralske kriger» falt sammen og kulminerte i en kritisk pressedekning av krigen og påfølgende kritiske krigsfilmer med Vietnam som tema. Vietnam-filmene var et nytt tilskudd til krigsfilmens genretrekk med sitt fokus på grusomme krigshandlinger, fornedring av unge menn, svært lite effektive slagplaner, soldatenes indre kvaler og folk der hjemme sin misnøye med krigen. Soldatene går fra å være heroiske til moralsk ambivalente og destruktive, gjerne med en sterk forkjærlighet for rusmidler av varierte slag.
Ved å fokusere sterkt på amerikanske overgrep mot blant annet sivile og krigsfanger, og det tilsynelatende hatet i samfunnet mot hjemvendte veteraner, får Vietnam-filmen utvilsomt politisk agenda bak seg. Den kritiserer USAs bruk av militærmakt, behandlingen av veteraner og samfunnsforhold knyttet til tidsperioden Vietnam-krigen varte. Kjente eksempler er The Boys in Company C, Full Metal Jacket, og Platoon. Dramaturgisk skiller de seg litt ut fra 2. verdenskrig-filmene, men det er mye som er likt: Anslag, melodrama o.l., mens det ærefulle og pompøse er tonet ned til fordel for fokus på grusomheter.
Meningsløshetens krigsfilm finner man i genretrekk man kan se i nyere krigsfilmer som har Irak-krigen fra 2003 som utgangspunkt. Det første man legger merke til er fraværet av en klassisk dramaturgi. Det er tilsynelatende ingen større mål enn å overleve sin periode, fordrive dødtid utenom oppdrag og kjøre rundt på endeløse grus- eller asfaltveier i en Humvee. Kathryn Bigelows The Hurt Locker er den ferskeste i denne nye formen for krigsfilm, men det har vært andre før henne. TV-serien Generation Kill (som i disse dager går på NRK) befinner seg i samme gate. Endeløse tagninger av Humvee-kolonner, sporadiske trefninger og inkompetente ledere forsterkes av karakterenes munndiaré om trivielle og egentlig uinteressante ting. The Hurt Locker og Generation Kill viser oss løst knyttede hendelser for å poengtere krigens meningsløse situasjon, og hvordan soldatene selv mister fokus eller på andre måter fjerner seg mer og mer fra virkeligheten.
I The Hurt Locker blir vi som tilskuere til og med frarøvet en forløsning. Filmen kommer aldri noen steder. Det hele ender der det begynner: Nok en bombe skal desarmeres, nye 365 dager skal overleves, ingen hendelser løses eller forklares, og det hele gir kun mening for soldatene selv -- siden livet etter krigens meningsløshet også blir meningsløst. Den er tilsynelatende verken pompøs, ærefull eller politisk som 2. verdenskrig- og Vitenam-filmen er. Andre filmer fra Irak-krigen i samme stil er Battle for Haditha og In the Valley of Elah, men disse har i større grad klassisk dramaturgi enn The Hurt Locker. Sammenlignet med 2. verdenskrig- og Vietnam-filmene ser vi at de forsøker å være litt annerledes, og det hele dreier en anelse mot meningsløshet og en nedtoning av elementer som forløsning og anslag o.l. På en slik måte speiler denne filmen (og TV-serien) også hvordan Irak-krigen fra 2003 blir behandlet av media i dag: Interessen har avtatt, og andre ting fyller spalter og TV-skjermer verden over. Og samtidig er det verdt å poengtere at det i hovedsak har blitt produsert amerikanske filmer om dette temaet. England, Australia, og Polen har ikke kommet helt på banen enda, noe som kanskje er naturlig siden USA har vært den mest aktive parten i konflikten som har, så og si, gjennomsyret hele det politiske klimaet både innad i USA og verden forøvrig. Så det er kanskje bare den spede begynnelsen av disse nye genretrekkene vi ser?