Mens vi her hjemme tidvis krangler om kjønnskvotering, og andre former for styring av de mekanismer man kan bruke for å forsøke å styre noe så ustyrbart som kulturelle uttrykk, opplever amerikansk filmbransje en nær sagt tilfeldig oppblomstring av kvinnelige talenter. Riktignok er flere av dem veletablerte, men mye tyder på at perioden 2009/2010 blir året da kvinnelige regissører og skuespillerinner endelig markerer seg tydeligst i Hollywoods mannsdominerte miljø. Det gir tydelig utslag i den allerede pågående debatten om hvem som skal stikke av med neste års Oscar-statuetter.
Tre filmer regissert av kvinner bør man isåfall allerede nå merke seg -- Jane Campions Bright Star, Kathryn Bigelows The Hurt Locker og Lone Scherfigs An Education.
Førstnevnte ble møtt med forholdsvis dempede reaksjoner etter premieren ved årets Cannes-festival, men har i ettertid etablert seg som en film både kritikere og de rette akademimedlemmene snakker veldig varmt om. Uten tvil godt hjulpet frem av en bransje som lenge har håpet at Campion skulle finne igjen formen etter et par mediokre filmer de senere år. Men ved siden av at filmen visstnok skal være hennes mest fullendte siden mesterverket The Piano, er det den kvinnelige hovedrollen som får mest oppmerksomhet. Abbie Cornish står med andre ord foran gjennombruddet noen mente hun fortjente med Candy tilbake i 2006.
Allikevel er det nok Carey Mulligan som er årets stjerneskudd på den Hollywoodske himmel. Med hovedrollen i Scherfigs An Education sammenlignes hun med selveste Audrey Hepburn, noe som sier sitt både med tanke på stjernepotensiale og skuespillertalent. Selv så jeg filmen under årets Berlinale, med en rødmende og tydelig nervøs Mulligan på podiet foran et begeistret publikum etterpå. Filmen er en av årets beste, så der er hypen helt på sin plass. Det absurde er at Mulligan er om mulig enda bedre enn det kritikerne skal ha det til. På samme måte som publikum vel følte da Hepburn entret scenen i gjennombruddet Roman Holiday, kan man ikke unngå å bli forelsket i henne. Her er traileren:
Om regissør Scherfig derimot endelig får den oppmerksomheten hun fortjener, er et annet spørsmål. Hun figurerer ikke på noen av favorittlistene enda, men det er sannsynligvis mye fordi nettopp Mulligan sålangt har tatt alle blitzlampene. Allikevel har hun hard konkurranse om det som raskt kan bli en kjønnskamp mellom disse tre kvinnene. Oscar-akademiet er fortsatt veldig konservativt, og kyniske stemmer har uttalt at tre kvinner nominert til beste regissør er utenkelig. Man får isåfall bare håpe at fornuften og innsikten veier tyngre, og at vi endelig får et flertall av kvinner i kategorien.
Kathryn Bigelow er da den av disse tre som vel kan kalles mest sikker. The Hurt Locker er ikke bare en av årets desidert mest kritikerroste filmer i USA -- den har 98% på Rotten Tomatoes eksempelvis, men Bigelows arbeide har fått oppmerksomhet i alle de rette miljøene. Ja, selv amerikanske soldater stasjonert i Irak har rost hennes arbeide med å lage en film av en såpass vanskelig tematikk, en legitimering som er overraskende få krigsfilmer til del. Allikevel er det timingen som gjør at Bigelow er så sikker på å få en nominasjon, kanskje best oppsummert i dette sitatet fra Kenneth Turans anmeldelse i LA Times:
Overwhelmingly tense, overflowing with crackling verisimilitude, it’s both the film about the war in Iraq that we’ve been waiting for and the kind of unqualified triumph that’s been long expected from director Kathryn Bigelow.
Oscar 2010 burde altså tilhøre kvinnene. Det ville isåfall være en ikke så rent liten triumf; bare én amerikansk kvinne har tidligere vært nominert for beste regi -- Sofia Coppola for Lost in Translation. Utenom dette har italienske Lina Wertmüller og selvsagt newzealandske Campion vært nominert for henholdsvis Seven Beauties og The Piano.