Begrepet: Shot/reverse shot

«Begrepet» er en spalte der vi enkelt forklarer opprinnelsen og betydningen av et begrep knyttet til filmens verden.

Teknikken er en klippemetode som benyttes når en samtale mellom to eller flere personer utgjør grunnlaget for en scene. Begrepet hører til under kontinuitetsprinsippet og er ment for å vise en normal samtale uten at tilskueren skal legge merke til klippingen. Alt fokus ligger på karakterenes blikkretninger under samtalen. Klipperen søker etter å la karakterene se i den retningen motparten befinner seg. Dette gir inntrykk av at karakterene ser direkte på hverandre. Brytes dette vil man få kontinuitetsbrudd, og det vil se ut som om karakterene snakker i en helt annen retning (og dermed kanskje helt andre mennesker).

Kameraet setter oss som tilskuere i DiCaprios posisjon og det oppnås en god shot/reverse shot som beskriver samtalen. Ill.: Sivert Almvik

Eksemplet nedenfor er hentet fra Martin Scorseses The Departed. Figuren ovenfor viser hvordan Scorsese har satt opp kameraene i denne scenen. Kamera 1 brukes når Wahlberg henvender seg til DiCaprio. Kameraet setter oss som tilskuere i DiCaprios posisjon og det oppnås en god shot/reverse shot som beskriver samtalen. Det samme skjer med posisjonen til kamera 2. Her ser vi hvordan Sheen ser ut til å se rett på DiCaprio. Kamera 3 brukes i hovedsak når DiCaprio henvender seg til enten Sheen og Wahlberg.

En liten gåte helt til slutt: bryter Scorsese 180°-regelen i denne scenen?

Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

Thomas Fossgård sier:

13. oktober 2009, kl. 14:07

Tegningen din er feil :-)

Kamera 1 er over DiCaprios venstre skulder.

Han bryter ikke 180 graders regelen. Det som kan være vanskelig med den, er at den endrer seg hele tiden, med tanke på hvem som ser på hvem, (Øynene), og det blir mer og mer komplisert jo flere som kommuniserer med hverandre..

Men hvem er det som bruker denne regelen nå til dags da? :-)

Svar
Frode Løes Hvatum sier:

13. oktober 2009, kl. 14:31

Bildet på Wahlberg er vel på andre siden av aksen? Så rent teknisk er vel det da et brudd?

(Heter det ikke aksebrudd på norsk?)

Svar
Thomas Fossgård sier:

13. oktober 2009, kl. 16:30

Nja.. Er litt usikker her.

Det er 2 akser.

1. Mellom DiCaprio, Sheen
2. Mellom DiCaprio, Wahlberg

Det virker litt rart, fordi det klippes fra et subjektivt bilde fra DiCaprio (fra hans side overskulder) til Sheen, til et nytt ett på Wahlberg. Det virker rart, helt til man klipper til DiCaprios reverse/reaksjon.

De to aksene deler det felles reaksjonsbildet av DiCaprio. Hvis man med en annen løsning skulle komme like tett på blikklinjen til DiCaprio mellom både Wahlberg og Sheen, måtte man hatt et nytt subjektivt bilde av DiCaprio over Walhbergs venstre skulder.

Saken er at dette bildet hadde vært langt mindre kraftig, og sannsynligvis ikke verdt like intenst som kjøring på DiCaprio midtsentrert. Samtidig hadde det blitt flere bilder og klipp, da DiCaprio ikke kunne ha sett på Wahlberg fra nåværende kamera 3 rett før et klipp til Wahlberg..

Håper jeg gjør meg forstått, og ønsker noen kan komme med en forklaring som leses enklere..

Svar
Karsten Meinich sier:

14. oktober 2009, kl. 15:41

Jeg er personlig en stor fan av aksebrudd som begås til fordel for den emosjonelle eller narrative fremdrift i historien, og dette grepet brukes oftere og oftere – til min store glede.

Angående denne scenen fra The Departed: Det fascinerende er at det første klippet til Wahlberg bryter med aksen etablert i bildet foran, men er samstemt med reaksjonsbildet som kommer (på DiCaprio), som Thomas påpeker. Så, er det riktig både å kalle det både et brudd og et kontinuitetsbevarende grep i forhold til helheten? For å bevare balansen mellom scenens forskjellige akser, og samtidig understreke uromomentet Wahlberg representerer for DiCaprios karakter i scenens utvikling.

Jeg er enig med Scorsese. :)

Svar
Thomas Fossgård sier:

14. oktober 2009, kl. 18:35

Ja, er også enig at dette er den beste løsningen. Bare for å nevne har jeg også lagt meg merke til den flittige dramatiske bruken av aksebrudd i det siste. Helt ekstremt er det i Wong Kar Wai sin Blueberry Nights, som forøvrig er en dårlig film. Kanskje det var derfor jeg var mer opptatt av aksebruddene.. Det er nesten konsekvente aksebrudd, før øyeblikket hvor karakterene faktisk oppnår en form for kontakt med hverandre. Først da ligger de på samme akse, og gjerne tett på den.

2 cents :-)

Svar