Etter at Sam Mendes brått plasserte seg selv på kartet med filmsensasjonen American Beauty fra det forrykende filmåret 1999, med påfølgende Oscar-statuett for beste regi, har den britiske filmskaperen de siste årene vært en stabil leverandør av amerikansk kvalitetsfilm i ulike sjangere. Felles for filmene er en tydelig ambisiøs tilnærming; fra sjeldent stilrent fotoarbeid, til Thomas Newmans emosjonelt spissende musikk, og med rollefigurenes voldsomme følelsesreiser, har Mendes likevel aldri vandret seg bort i håpløs pompøsitet.
Kanskje vil noen med et negativt blikk peke på hvordan Mendes’ filmer kan fremstå som skremmende velproduserte og blanke i kantene. Da kontrer jeg gjerne med at hans særegenhet nettopp ligger i denne krystallklare estetikken. Særegent fordi sammensmeltningen av filmenes rytme, foto og musikk definitivt påkaller en gjenkjennelighet som fra mitt ståsted gjør regissøren til en auteur. Enten historiene hentes fra den amerikanske forstadskonformiteten på 50- eller 90-tallet (Revolutionary Road og American Beauty), depresjonstidens gangstere (Road to Perdition), eller amerikanske soldater i ørkenlandskap under Gulfkrigen (Jarhead), ser man i retrospektiv en bestemt tone som går igjen i regissørens filmer. Den tonen er det vanskelig å finne i Away We Go.
Da medskribent på Montages Lars Ole og undertegnede gikk til visningen av Away We Go under filmfestivalen i Karlovy Vary i sommer, var det ene og alene regissørens navn som trakk oss dit. Vel vitende om at dette kom til å være en film i helt annen skala enn det vi hadde sett av ham tidligere, snakker vi tross alt om en faglig perfeksjonist vi ikke trodde kunne være i stand til å lage dårlig eller middelmådig film. Nå er for all del ikke Away We Go et makkverk av en film, og vår labre entusiasme ved visningens slutt hadde kanskje å gjøre med at dens enkelhet druknet i alle de kvalitetsfilmene vi opplevde i løpet av noen få, men innholdsrike festivaldager.
Filmen omhandler et amerikansk par i midten av tredveårene som venter sitt første barn. Etter at foreldrene hans plutselig bestemmer seg for å flytte til Europa før barnebarnet deres er født, velger det unge paret å reise rundt i landet for å treffe gamle og nye kjente, mens de funderer på hvor og hvordan de selv skal slå seg til ro. De to hovedpersonene spilles av John Krasinski (kjent ansikt fra amerikanske The Office) og mer ukjente Maya Rudolph, som skaper to uinteressante og nesten sjelløse karakterer det er emosjonelt veldig lite givende å følge på reisen.
Den første timen går hovedsaklig ut på å sette de to karakterene opp i diverse merkelige situasjoner, hvor det absolutt finnes komiske lyspunkt, men en veldig engasjerende historie skapes aldri. Filmen fortelles egentlig som en serie kortfilmer med repetisjoner over samme tema som gjør summen av alle delene til en småkjedelig affære. Og når Mendes dreier historien over i et melankolsk spor mot siste akt, fungerer det dårlig fordi vi aldri har brydd oss om karakterene på den måten tidligere i filmen.
Etter en fornøyelig første halvtime, blir den gjenstående timen relativt uinteressant. Det er ingen dynamikk, forsvinnende lite sjarm og knapt noe som driver historien fremover. Der beslektede filmer som Garden State, Little Miss Sunshine og Juno med flere har truffet midt i den blinken Away We Go skyter forbi, er det påfallende at pilkasteren i dette tilfellet er en kapasitet som Mendes. Samme mann som, i min bok, stod bak den sterkeste amerikanske filmproduksjonen i 2008 med Revolutionary Road. Kontrasten kan knapt bli større. Forhåpentligvis finner Mendes nå veien tilbake dit han kom fra; sammen med komponist Thomas Newman og fotograf Roger Deakins i filmer av den størrelse de vil være med på. Away We Go er et slapt håndtrykk av en film, et uinspirert venstrehåndsarbeid, som ikke etterlater noen varige inntrykk. Og en slik forglemmelighet er ikke hva vi har blitt vant til å se fra den vanligvis så ambisiøse perfeksjonisten Sam Mendes, og det er derfor ikke denne typen filmer vi ønsker han skal bruke tiden på fremover.