Michael Hanekes Gullpalme-vinner Det hvite båndet har kommet i posisjon som en av årets store kunstneriske filmbegivenheter, og får norsk kinopremiere 26. desember. Før Cannes-festivalen spurte vi, Er Das Weisse Band Hanekes hovedverk?, og forsøkte å plassere den i Hanekes oeuvre. Da vi besøkte filmfestivalen i Karlovy Vary noen måneder senere fikk både Lars Ole og Trond sett filmen. Førstnevnte artikulerte den gang sine tanker om verket i artikkelen Das weiße Band – Hanekes uhyggelige mesterstykke, og ga blant annet denne rammebeskrivelsen av filmens setting:

Det hvite båndet [foregår] i et nordtysk føydalsamfunn under opptakten til første verdenskrig. Barna i landsbyen, som i stor grad står i sentrum av filmen, er generasjonen som ender med å bygge opp nazismen, og Haneke forsøker å si noe om hvordan samfunnsstrukturene allerede lå til rette for oppblomstringen av en slik ideologi.

Etter ferien har Hanekes film også blitt vist på festivalene i Haugesund, Telluride og neste uke i Toronto, og fått nye tilhengere på veien. Som vi meldte for noen uker siden, har Tyskland valgt Det hvite båndet som sin Oscar-kandidat -- foran nesen på Østerrike, som trodde filmen var «deres». The Auteurs Daily har samlet reaksjoner på denne mini-skandalen på tvers av de sentraleuropeiske grensene, og konklusjonen er like forunderlig som Oscar-reglene er tøyelige:

[A]ccording to the [Oscar] Academy’s rules, both Germany and Austria are qualified to stake a claim to the film, which is, technically, a German-Austrian-French-Italian co-production. It’s a matter of «first come, first serve,» grumbles Werner Müller, head of Austria’s Association of Audiovisual and Film Industry, to Die Presse -- using the English phrase, by the way. The Austrians are scheduled to select their entry this coming Tuesday; the Germans beat them to it on Wednesday.

Filmen får sin offisielle kinopremiere i både Østerrike og Tyskland den kommende måneden, og for noen uker siden pekte vi dere videre til den tyske traileren for Det hvite båndet. I løpet av det utekstede, men bildemessig spenningsskapende klippet blir man raskt satt inn i et uhyggelig og gjenkjennelig Haneke-univers. Rytmen mellom bruken av musikk og dialogklipp fungerer godt, og underbygger stemningen som ligger i de monokrome bildene. Nå er det kommet en ny, internasjonal trailer med engelsk tekst, som jeg opplever som en liten nedtur fra den tyske. En mindre helstøpt trailer, men divergerende markedsføringsmetoder spiller selvfølgelig inn -- se begge trailerne selv her:

Det skal bli spennende å se hvordan distributør Arthaus velger å tromme opp interessen hos det norske kinopublikum for Hanekes 2 timer og 24 minutter lange tyskspråklige periodedrama i svart-hvitt når julekvelden nærmer seg, men én ting fikk i alle fall Lars Ole sagt klart og tydelig i sin artikkel om filmen her på Montages:

[D]et er filmer av dette helt urimelige kaliberet som gjør at vår nye generasjon med filmskapere får noe å strekke seg etter. [..] Et sublimt og dypt forstyrrende kunstverk.

Den selger altså praktisk talt seg selv! Jeg gleder meg. Og jeg gruer meg.