Bráulio Mantovani ^[1] er kanskje ikke den mest kjente, men definitivt av de viktigste aktørene i brasiliansk film det siste tiåret. Det var Mantovanis penn som resulterte i City of God ^[2]; en film som har befestet sin posisjon som noe av det sterkeste produsert etter tusenårsskiftet, og som dessuten lanserte regissør Fernando Meirelles ^[3] i a-klassen av internasjonale filmskapere. Samtidig skrev Mantovani den utfyllende tv-serien City of Men ^[4], som tok oss enda tettere på gatebarnas håpløse fattigdom og uunngåelig kriminelle løpebane i skyggesiden av Rio. Og senest i fjor kunne vi i kinomørket oppleve en kompromissløs og tidvis hyperrealistisk skildring av elitestyrkenes brutale inntreden i favelaenes ustanselige gatekriger gjennom Tropa de Elite ^[5]. Manusforfatter var igjen Bráulio Mantovani som har viet tiåret på å belyse gateguttenes tragiske vilkår i den brasilianske storbyen for en hel verden.

Siste stopp 174 ^[6] er basert på en virkelig hendelse. En junidag i Rio de Janeiro i 2000: En fattig gutt tidlig i 20-årene har levd store deler av sitt korte liv på gata i storbyen. Han kjenner bare til fattigdom, vold og kriminalitet. Desperasjonen har nådd bristepunktet, og denne skjebnesvangre dagen stiger han ombord på en lokal buss med en pistol synlig stikkende opp av lomma. Resten er brasiliansk tv-historie. Direktesendt på fjernsyn ser hele nasjonen en desperat unggutt vifte ukontrollert med pistolen mot uskyldige mennesker på samme buss. Katastrofen er ikke til å unngå, for den startet så mye tidligere.

Mantovani har ikke som mål å gjenskape detaljene fra gisselepisoden som ble foreviget i en seks timer lang direktesending på brasiliansk tv. Det er heller ikke filmskapernes intensjon å bygge opp en spenningskurve, skape driv og spenningsrytme i historien. Selv om det nok ville vært fristende. Siste stopp 174 setter derimot fokus på hvordan og hvorfor. Hva får en 22 år gammel gutt til å gjøre noe slikt? Finner vi svaret om vi besøker de mest slitne gatene bak Copacabana, og samtidig blar noen år tilbake i kalenderen? Det er dét en reflekterende Mantovani gjør i Siste stopp 174. Dette er historien om to barn som i hver sin dystre skjebne må takle det nådeløse gatelivet i Rio de Janeiro i skremmende ung alder. Er det i det hele tatt mulig å unngå en kriminell hverdag når man 10 år gammel står foreldre- og husløs på gata i Rio? Mantovani forteller om to unge gutter som begge opplever dette, og på et punkt i livet krysser livene deres veier.

Mens Mantovani og veteranregissør Bruno Barreto ^[7] utilslørt bruker fiksjonsfilmens effektive dramaturgi til å skildre guttenes livsløp, går det ikke på bekostning av filmens ønske om å fremstå som genuint samfunnsengasjerende. Historien er kanskje konvensjonell, men problemstillingene forenkles ikke, og Mantovani skriver seg heldigvis ikke frem til enkle svar. Filmteknisk presenteres dessuten Siste stopp 174 som intenst fortellende med et filmspråk naturlig inspirert av tematisk beslektede nasjonalskatter som Pixote ^[8] og City of God. Med andre ord: rivende sterkt og brutalt med veldig riktig bruk av unge amatørskuespillere som virker å leve sitt virkelige liv foran kamera.

For en enda mer virkelighetsnær variant kan du på DVD finne den kritikerroste Bus 174 ^[9] (2002) som dokumentarisk omhandler samme brasilianske tragedie. Siste stopp 174 kan du imidlertid se på norske kinoer nå. Filmen er utvalgt som Brasils kandidat til Oscar neste år i kategorien for beste ikke-engelskspråklige film. Der bør den ha gode nominasjonsmuligheter.