Artikkelen er skrevet av tidligere bidragsyter Anette Hind Eliassen.

Kunsten å fortelle en god historie er kunsten å porsjonere ut informasjonen slik at publikum hele tiden har spørsmål som de ønsker å få svar på. Et klassisk triks for å få til dette er å utstyre karakterene med hemmeligheter, som deretter gradvis avsløres ut over i fortellingen. Dette er den drivende motor for Mad Men, sesong 1, og løses på en usedvanlig elegant måte i tilfellet Don Draper (Jon Hamm), som jeg vil se nærmere på her i denne artikkelen.

You might be through with the past- but the past ain’t through with you.

Er det noe som kjennetegner første sesong av Mad Men, så er det hemmeligheter og løgner. Karakterene lyver så det renner av dem, ikke bare for hverandre, men også for seg selv. Joda, jeg elsker deg. Joda, jeg er lykkelig. Joda, vi er ekstremt priviligerte og det er dette livet jeg alltid har drømt om. Taglinen for Mad Men, Where the truth lies, er et ordspill. Det kan oversettes direkte til at sannheten lyver, hvilket impliserer at karakterenes vedtatte sannhet og livsanskuelse er en løgn. Og det kan også tolkes til at under alle disse løgnene, alle hemmelighetene, så ligger det en sannhet, som det er mulig å grave fram. Og det er det Sesong 1 handler om. Karakterenes hemmeligheter benyttes som motor for å bringe handlingen framover, med hovedvekt på det dramatiske kjernespørsmålet: Hvem er Don Draper? Dette uttales eksplisitt av flere av karakterene; Dons kone Betty, hans elskerinne og hans kolleger («Draper? Who knows anything about that guy. No one has lifted that rock. He could be Batman for all we know.»). Hans sjef prøver å spørre ham ut, men får som svar av Betty at «Don doesn’t like to talk about himself».

Trikset med tilbakeholding av informasjon – altså hemmeligheter – benyttes ikke bare på sesongnivå, fra episode til episode, men også innad i episoder. Eksempelvis ser vi i første episode hvordan oppførselen til Don leder oss til å tro at han er singel: Innledningsvis spør han sin elskerinne Madge om de skal gifte seg. I et miljø fullt av sexister er det tilsynelatende han som er den mest høviske mannen av dem alle; for eksempel ved at han forsvarer sekretæren Peggy mot de trakasserende kommentarene fra jyplingen Pete Campbell (Vincent Kartheiser). Samtidig knuses denne illusjonen i en scene der han blir fornærmet av forretningskvinnen Rachel Menken, og brøler: «I will not have a woman talk to me like that!» Hvorpå han stormer ut av rommet. Senere utviser han profesjonalitet i jobben når han avviser Peggys seksuelle invitt – før han på en selvgod måte proklamerer sitt syn på kjærlighet for Rachel:

«The reason you haven’t felt it, is because it doesn’t exist. What you call love was invented by guys like me, to sell nylons. You are born alone and die alone and this world just drops a bunch of rules on top of you to make you forget those facts. But I never forget. I’m living as if there is no tomorrow – because there isn’t one.»

Etter møtet med Rachel drar han hjem, og vi får den siste, avgjørende bit av informasjon i episode 1: Don har en vakker, ung kone, Betty Draper (January Jones), og to små barn. Vi får på denne måten presentert en sammensatt og kompleks karakter – en som sier en ting og gjør en annen, en som har flere lag i sin personlighet enn det tilsynelatende, og som er motsetningsfull og dermed svært spennende å se på. En karakters moralske standard er også dermed relativ til de andre karakterenes standard, og bedømmes ut fra dem, og ikke noe som er forhåndsdefinert som god eller dårlig. Vår vurdering av karakteren endres hele tiden ettersom ny informasjon om ham legges til, og vi ender opp med et bilde av en svært sammensatt karakter.

Små drypp av informasjon viser oss at Don Draper har en fortid som ingen vet om. I første episode ser vi at han har en Purple Heart–medalje som viser at han har blitt skadet under krigstjeneste. Litt senere legger han seg nedpå på kontoret, for å tenke på hva han skal presentere som idé til reklamekampanjen for Lucky Strike. Når han ligger der, midt mellom drøm og våken tilstand, hører vi på lydsporet et subtilt hint om hva som foregår i Dons bevissthet; et drønn fra en bombe. Så, i episode 3: En medsoldat gjenkjenner ham fra tjenesten – og kaller ham Dick Whitman! Don er ikke den han gir seg ut for å være, og i episode 5 innhenter fortiden ham i form av at Adam, Dons bror, finner ham. Adam er sympatisk, og et menneske som med hele sitt vesen bønnfaller Don om å ta vare på ham. Vi får dermed se hvor langt Don er villig til å gå for å holde fortiden og sin sanne identitet skjult: Han avviser sin bror, ber ham aldri oppsøke ham igjen og gir ham 5000 dollar i et forsøk på å kjøpe ham ut og vekk fra sitt liv: «I have a life. It only goes in one direction: Forward».

Med dette er vi kommet til Dons kjernedilemma, hans indre stridstema. På den ene siden lever han som om det ikke fins noen morgendag, på den andre som om han ikke har noen fortid. Han er i et eksistensielt limbo, fanget i et evig nå. Han er inkarnasjonen av det moderne menneske, løsrevet fra sin familie, sitt navn, alle predeterminerte forestillinger om hvem han er og bør være, han har rykket seg selv opp med roten og skapt seg selv på nytt. I den moderne tid kan du være den du vil være, og det er nettopp det vår helt i Mad Men har gjort, i bokstavelig forstand.

Det er uholdbart i lengden, selvfølgelig. Ikke bare for ham, men også for kvinnene som er knyttet til ham. Rachel gir ham svar på tiltale: «Mr. Draper. I don’t know what it is you really believe in. But I do know, what it feels like to be out of place, to be disconnected, to see the whole world laid out in front of you, the way other people live it. There is something about you, which tells me that you know it too».

Selv om broren fysisk er ute av hans liv, trenger fortiden seg på. I episode 6 får vi et flashback til hans barndom på farmen, og da hans bror ble født. I episode 7 deler Dons sjef en historie om hva han opplevde i krigen, og det naturlige ville være at Don fulgte opp med en historie om hva som skjedde med ham. Men den kommer ikke, og vi ser hvordan Don opprettholder en distanse mellom seg og menneskene rundt ham, fordi han ikke ønsker å gi av seg selv. Mest av alle går dette ut over hans kone, som er en vandrende nervebunt. I episode 8 får vi et flashback til en hendelse som har spilt en avgjørende rolle for Dons livsvalg. En uteligger og vagabond kommer til gården, og den unge Dick forteller ham at han er datter av en prostituert. Det er vagabonden som åpenbarer til Don muligheten for at man kan forlate alt man har, og likevel sove godt om natten.

Det å drive handlingen fremover ved hjelp av hemmeligheter som gradvis avsløres, er ikke så veldig avansert. Det som er utfordringen, er hvordan informasjonen føles som fordypning i karakteren. Med andre ord er spørsmålet hva karakteren gjør med sin forhistorie, når den først er gjort kjent for publikum, som dermed har fått stilt den nysgjerrigheten som gjorde at de satt fast ved tv-skjermen i utgangspunktet.

Når Don blir redd for å miste sin venn og sjef Roger til døden, oppsøker han sin sjelevenn Rachel – og endelig gir han en bit av seg til henne. Han forteller om sin barndom, og sin skammelige bakgrunn som sønn av en hore. Dette er et viktig skritt i Dons selverkjennelsesprosess, og det fører de to karakterene nærmere hverandre. Men når den stjålne identiteten hans står i fare for å bli avslørt for sjefen, får Don angst. Egenskapene som gjorde ham i stand til å rømme fra alt og forvandle seg fra horesønn til en suksessfull forretningsmann, er nå de samme egenskapene som kan forvandle ham fra suksessfull forretningsmann til en feiging. Han vil reise vekk med Rachel og aldri komme tilbake. Men Rachel gjennomskuer i Don det han ikke erkjenner selv: «You don’t want to run away with me, you just want to run away. You’re a coward.»

Dette er noe som overhode ikke passer til Dons selvbilde, og han bestemmer seg for å ta tyren ved hornene. Sjefen får vite Dons hemmelighet; Don Draper er død, og Dick Whitman, desertør fra Koreakrigen, har stjålet hans identitet. Don frykter å få sparken. Men responsen er ikke som forventet – sjefen svarer nemlig: «Who cares? […] The japanese have a saying that a man is whatever room he is in. And right now, Donald Draper is in this room.»

Men – om et menneskes mørkeste hemmelighet blir avslørt, betyr det da at vi har forstått den personen? At vi har funnet nøkkelen til dens personlighet og at den ikke har flere overraskelser å tilby oss? Jeg tror ikke det – det hadde isåfall vært veldig trist. I et menneske vil det alltid finnes hemmelige rom, som selv den som står deg nærmest aldri vil finne ut av. Spørsmålet for Mad Men etter Sesong 1, når Dons hemmelighet er avslørt for seeren, er hvordan serieskaperne jobber videre med materialet, ut fra det som allerede er etablert.

Don Draper har fått godkjenning fra høyeste hold om at hans dobbeltspill er akseptabelt. En som sannsynligvis ikke er enig i dette, er hans kone, som ligger på en psykologbenk og forteller at hun vet at mannen hennes er utro. Dette er hennes hemmelighet, som avsløres i siste episode. Det gjør at når vi ser hennes handlinger i retrospekt, får de en helt ny dimensjon ved seg, og gjør at vi ser mot Sesong 2 med forventning. Hun har insistert så standhaftig på sin lykke at det har gjort vondt å se på. Men ikke nå lenger, og fasaden rakner for henne også. Det er nok begrenset hvor lenge hun kan bære over med alle kvinnene Don bruker som abstraksjoner for å holde tankene unna. Og vi gleder oss til konfrontasjonen.

You know what happiness is? Happiness is the smell of a new car. It’s freedom from fear. It’s a billboard on the side of the road, that screams with reassurance, that whatever you are doing, it is ok. You are ok.