Denne uken startet filmfestivalen i Venezia, som arrangeres for 66. gang. Årets utgave av verdens eldste filmfestival er etter sigende en sterkt forbedret og skjerpet variant, etter at fjorårets program ble omtalt som en av tidenes svakeste. Og de konkurrerende filmene i år taler for seg selv; festivalen har fått verdenspremierer på nye verk fra størrelser som Werner Herzog, Giuseppe Tornatore, Michael Moore med flere -- se bare hva den britiske avisen Independent skriver i sin introduksjonssak til årets festival:
Festival director Marco Müller has secured some titles that will excite the critics. The competition features titles from art-house favourites such as Jacques Rivette (36 Vues du Pic Saint-Loup), Claire Denis (White Material), Fatih Akin (Soul Kitchen) and Jessica Hausner (Lourdes). Meanwhile, clearly heeding the very loud grumbling heard on the Lido last year, he looks to have upped the festival’s glamour quota. There is even something for the kids. George Lucas will be on the Lido to present Pixar boss John Lasseter with a lifetime achievement award and Venetian tots will be able to see Toy Story in 3D.
Hos Cineuropa fremhever de at Frankrike stiller sterkt i årets konkurranse, med fem titler. USA er også sterkt representert, hele seks filmer i konkurransen er overraskende mange, tatt festivaldirektør Marco Müllers vanligvis skeptiske holdning til amerikansk dominanse med i betraktningen.
Jeg gleder meg spesielt til å lese om Fatih Akins nye film. Soul Kitchen omtales som en komedie, og ser langt mer tysk enn tyrkisk ut. Regissøren med et ben i hvert av landene har bygget en stor fanbase i Norge, og mange andre deler av verden, med sine to enestående filmer Mot veggen og Den andre siden. Klarer han å holde publikum interessert ved å lage en helt annen type film, som det kan virke som at Soul Kitchen er? Vi får se.
Videre er det gledelig for oss skandinaver at så mange som fire svenske filmer deltar i diverse sideprogrammer i Venezia: Det enda rationella av Jörgen Bergmark, Metropia av Tarik Saleh, Apan av Jesper Ganslandt og Videocracy av Erik Gandini. Vi gleder oss til å se alle disse med tiden, men sistnevnte -- som er en dokumentar om mediesamfunnet i Italia -- virker spesielt interessant, med tanke på at premieren finner sted nettopp i Venezia. Svenske Andrea Reuter, som jobber i utenlandsavdelingen på SFI, har skrevet litt på sin blogg om Videocracy etter å ha sett filmen på premieren i Stockholm:
Inget land kan mäta sig med Italien i hur jävla u-land det är. TV-utbudet består av brudar i stringtrosor som dansar bredvid äldre män, kvinnorna får givetvis inte säga något utan ska bara utföra den 30 sekunder långa dansen (stacceto) för att hålla kvar tittarna. Detta gäller givetvis även nyhetsprogram. Att bli en sådan brud, en «velina» är varje italiensk tjejs dröm. Detta är nivån landet befinner sig på. Plats 84 på en internationell jämställdhetslista, plats 79 i pressfrihet. En f.d. velina som jämställdhetsminister. Och bakom alltihop givetvis Berlusconi, som med sina militärparader, sina kampsånger och sina flaggviftande invånare inte ens försöker dölja sin totala fascism. Tummarna upp för Gandini, det kommer att explodera när filmen visas i Venedig.
Det virker i tillegg som om svenske kritikere var fornøyde, om vi skal tro Filmnyheterna, som siterer Svenska Dagbladet: «Till skillnad från mycket svensk dokumentärfilm är Videocracy en estetisk upplevelse; välfilmade intervjuer, bra arkivmontage, musikval som bygger upp dramatik och en personlig men återhållen berättarröst.» Her er den grøssfremkallende traileren, som ifølge Andrea Reuter er blitt sensurert på italiensk TV:
Utover alt dette kommer filmfestivalen i Venezia forhåpentligvis også til å by på overraskelser og oppdagelser, som vi vil kunne lese om de neste ti dagene. Vi avslutter denne saken med en betimelig skepsis fra Independent-artikkelen vi linket til i begynnelsen:
The festival is always faced with the same dilemma. If it leans too far in the direction of the US studios – which tend to use it as the autumn launchpad for the release of their movies in Europe – it will lose its integrity as a serious cinephile event. By the same token, if the programming is too esoteric and art house driven, the press and public will groan – as they did so loudly last year. On the face of it, Müller has the balance right this year. It just remains to be seen if the movies are up to scratch.